Folkeskikk, ytringsfrihet og medvirkningsplikt

Bare for å ha sagt det med en gang, dette er ikke et innlegg i migrasjonsdebatten, men om folkeskikk i alle livets relasjoner. Egentlig handler innlegget om uenighet, og hvordan vi velger å uttrykke oss når friksjonen er et faktum. Vi lever i et fritt land. Et land så fritt at vi kan ytre det vi mener uten å tenke på konsekvenser. Vi slipper være redde for angivere, represalier eller frihetsberøvelse. Det skulle bare mangle, sier noen. Andre hevder at vi ikke aner hvor heldige vi er. Men snakker vi ikke her om frihet under ansvar? Retten til å uttrykke seg innebærer, slik jeg ser det, også plikten til å bruke hodet:  Hva kan jeg si? Hva bør jeg si? Og når er det klokest å holde kjeft? Det hender jeg snakker med ledere som er ute i hardt vær, og som daglig eller ihvertfall ukentlig, opplever å bli tilsnakket på en måte som skaper ubehag. Innen jeg har kommet i kontakt med dem, har de gjerne flyttet grensene en, to og tre ganger i forhold til hva de finner seg i. "Det er jo ytringsfrihet i dette landet, og da må jeg kanskje tåle å bli kalt idiot eller drittsekk av en ansatt som er uenig med meg?"  Nei,nei, nei, tenker jeg, det må du slett ikke. For dette handler ikke om ytringsfrihet, men om folkeskikk og spilleregler i arbeidslivet. Og i arbeidslivet er det noe som heter medvirkningsplikt, det vil si plikten til å bidra til et trygt og sikkert arbeidsmiljø gjennom både ord og handling.  Uenighet i prosesser er innenfor medvirkningsplikten, og det er enklere å være lojal til beslutninger som er tatt hvis vi har fått mulighet til å ytre oss underveis i prosessen. Men vil har et valg i forhold til hvilket språk vi bruker. Kalleord,  latterliggjøring, baksnakking og utestenging er langt utenfor, rett og slett fordi det bidrar til et utrygt arbeidsmiljø både for leder og ansatte. Vi har både rett og plikt til å hevde meningene våre, komme med endringsforslag og innspill til forbedringer, og hver stemme teller med. Men det er her det er viktig å bruke hodet: Snakk i jeg-form og meld behov. Ta likevel høyde for at du ikke alltid får gjennomslag. Hvis arbeidsplassen din var en elefant, kan det hende du bare har hatt oversikt over snabelen eller det ene benet, men den som tar beslutningen må ta hensyn til hele dyret. Og når valget er tatt, uansett hvor uenig du måtte være, innebærer medvirkningsplikten en lojalitet til den retningen som er valgt og aktive bidrag for å nå de målene som følger med på kjøpet. Når jeg treffer ledere som er midt oppe i et kommunikasjonsmessig kaos, prøver jeg så godt det lar seg gjøre å gi to til tre råd samtidig: 1 Lytt til fornuften i den gales ord. Hva er årsaken til at frustrasjonen bobler over og kommer usortert ut? 2 Sett grenser for språkbruk og formuleringer. At årsaken er forståelig, betyr ikke at atferden er akseptabel. Allminnelig folkeskikk på jobb er selve basisen for god arbeidshelse. Ytringsfrihet medfører ansvar, for alle parter i arbeidslivet. --------- 3. Hvis du ikke har styrke til å ta kampen, vurder hvor lenge du vil bli i jobben og hvilke alternativer du har. Stadige stikk og personangrep setter spor, og kan på sikt være helsefarlige. Dette gjelder også på hjemmebane og i politikken. Kanskje viktig å minne oss selv om før vi sender ut neste salve?