For å være modig, må du først være redd

"Vi spør deg vi, for dette tar jo du på strak arm!" Omtrent slik startet en telefonsamtale i går, da jeg ble bedt om å steppe inn i en annen persons rolle på grunn av sykdom. Etter litt fram og tilbake svarte jeg ja, aller mest fordi jobben er viktig og må gjøres. For noen år siden ville jeg blitt smigret av tilliten jeg blir vist i en slik sammenheng. Nå er jeg mer der at jeg lurer på hva det egentlig vil si å ta ting på strak arm? Og om det er en positiv egenskap eller ikke? Handler det om mot? Mot til å ta ting på sparket? Mot til å gjøre det du ikke kan? Mot til å være synlig? Mot til å ta lett på ting? For meg handler det ikke om mot når jeg overtar ei tale en annen person har gjort klar til meg, Jeg er nemlig ikke redd, ikke for det. Jobben  min de siste årene har vært å snakke med og for folk, så der har jeg en erfaring å trekke på. For meg krever det mot å ta ansvar for logistikken som følger med. Det jeg er redd for, er å glemme, og i dette tilfellet handler mye om detaljer. Hvor skal vi gå? Hva må jeg huske? I hvilken rekkefølge? Bør jeg ha med penn? Hva kommer til å glippe?? Ja, for selvfølgelig kommmer noe til å gå galt når det er  jeg som har ansvaret...  Ja jeg er redd, og jeg er utenfor komfortsonen, men jeg har altså sagt ja. Selv om jeg er redd. Jeg har sagt ja fordi jeg vet det gjør godt etterpå, og fordi uansett hvem andre som kunne ha steppet inn på så kort varsel, ville de trolig vært like redde. Jeg tror alle mennesker er redde, bare for forskjellige ting. Vi er redde for å stikke oss ut, eller for ikke å bli sett, vi er redde for å dumme oss ut, eller for å bli kritisert. Veldig mange av valgene vi tar, preges av den angsten.  Og vi ser på folk rundt oss og tenker på hvor modige de er som tør det vi ikke tør. Jeg kjenner folk som ikke tør å snakke i forsamlinger, men om du gir dem ei scene og en rollefigur, fyller de hele rommet med kreativiteten sin. Jeg kjenner folk som er redd for hester, men som gjerne hopper i både strikk og fallskjerm. Jeg kjenner folk som er redde for å komme sist, og de som er redde for ikke å vinne hver gang. Det er lett å glemme at vi er forskjellige. I fjor ble sommeravslutningen lagt til en gokartbane. Jeg registrerte noen overraskede blikk da den "modige" kollegaen deres sneglet seg rundt banen runde etter runde i angst for å snurre rundt, velte eller på andre måter  miste kontrollen over kjøretøyet,  mens de andre ga full gass og konkurrerte om førsteplassen. Jeg var redd, og ga meg selv lov til å være det. Hadde jeg vært enda reddere for å framstå som pingle enn for å velte, hadde jeg trolig hentet fram det motet jeg trengte for å tråkke gassen i bånn og ta opp kampen. Modige er vi først når vi tør å utfordre det vi selv er redde for. Det vi har kontroll på, handler ikke om mot. Mot kan handle om små skritt eller store hopp. Ronja Røverdatter fikk beskjed om å passe seg for juvet, så hun oppsøkte juvet for å øve på akkurat det. For som hun sa, det går ikke an å passe seg for juvet inne i skogen. Ikke alle er som Ronja, og det er helt ok.  Men når vi øver på det vi er redd for, og tar ett skritt om gangen, er det viktig å telle de skrittene vi faktisk tar, i stedet for de som står igjen. Nå skal jeg øve på å lede 17 konfirmanter jeg ikke kjenner, gjennom en seremoni de skal huske med glede i lang tid framover. I morgen kveld er det for seint.

Redd? Jeg?