Fortellingens kraft og gleden over å gi

I dag har jeg bestemt meg for å blåse liv i Øycoachen igjen, og hva er et rettere tidspunkt enn når jeg full av inntrykk setter meg ned foran pc’en for å prosessere alt jeg har opplevd på Helgøya internajonale fortellerfestival år 2?

Jeg vil skrive om å gi, eller nærmere bestemt om å gi og å få tilbake. For som huldra i skogen på Helgøya (i Hilde Johanne Aafoss' skikkelse) sa det så fint: «Den som gir, får tifold tilbake». Hun igjen hadde hørt dette fra en usedvanlig talefør prest som igjen følte seg som kongen på haugen, enn så lenge. Historien hadde nettopp begynt. Slik er det med vandrehistorier, vi vet ikke hvor de tar veien videre.

Fortellermøter inspirerer og maner fram stadig nye historier. Denne gangen handlet mye om å gi. Spørsmålet som fortsatt svirrer i mitt hode etter disse fortellingene, er:

Når gir vi for gleden over å glede andre, og når gir vi for å få noe tilbake?

Giverglede eller strategi?

Hvis vi dypdykker i det havet av vandrehistorier som er i omløp, vil vi rett som det er treffe på tre skikkelser, i ulike drakter alt etter hvilken historie vi snakker om.  De tre er den rause, den smålige og den strategiske.

Den rause

Den rause deler gjerne av det han eller hun har, uten å stille krav tilbake. Når hen begir seg ut på vandring, er det den naturligste ting av verden å hjelpe de som trenger det underveis, enten det er ei gammal kjerring som har satt nesa fast i stubben, eller noen som fryser og trenger ei kappe.

Mikael Öberg er et fyrverkeri av en forteller, og på festivalen fortalte han om en annen forteller som raust delte av sine historier på det folkerike torget i Marrakech, men likevel ikke klarte å leve av det. Denne fortelleren bega seg ut i ørkenen for å finne en by der han kunne starte på nytt, og der historiefortelling fortsatt ble verdsatt. I neste by ble han tatt godt imot. Her ga han det vesle han hadde igjen, en liten, rød lykt, som takk for all gjestfrihet, og fikk store rikdommer tilbake.

Den smålige

De smålige finner vi igjen i mange eventyr, blant annet i form av brødrene til Espen Askeladd. De vil ikke og de gidder ikke hvis de ikke ser en umiddelbar vinning for egen del. Delingskultur er et moteord de aldri har hørt om, og hadde de hørt det, ville de ledd rått og lenge av noe så dumt.

Smålighet var en egenskap min mor satte svært liten pris på. Hvis hun oppdaget tilløp til smålighet fra min side da jeg vokste opp, kvitterte mor raskt med denne regla: «Først meg selv og så min neste, hvis det faller meg selv til beste». Jeg forsto at det fantes en strek jeg var i ferd med å tråkke over, og det siste kakestykket på fatet ble liggende urørt.

Den strategiske

Den strategiske kan ha smålige tanker, men disse kommer ikke tydelig fram ved første øyekast. Derimot kan strategen framstå både raus og romslig, vennlig og lyttende. Men, for det det kommer et men… .

Det ligger en strategi bak. Gavene, oppmerksomheten og rosen deles av en grunn, strategen vil ha noe tilbake.  Hvis jeg gjør dette for deg, da vil jeg også at du gjør noe for meg.

Noen ganger er strategen lett å gjennomskue og strategien ligger klart oppe i dagen. 

Andre ganger er strategen så lur at han lurer seg selv. Storebroren til fortelleren i Marrakech ble så overgitt da han så hvilke rikdommer den yngste kom tilbake med, at han bestemte seg for å ta den samme turen. Han tenkte at hvis han kom til neste by med en større gave enn broren hadde gitt, ville han få uendelig mye mer enn broren med tilbake. 

Det gikk ikke helt slik han tenkte. Han ble møtt med samme gjestfriheten som en yngste broren hadde opplevd, og han takket og ga fra seg det han hadde. Etter å ha mottatt denne gaven, tenkte øverste leder i byen at han måtte overgå dette ved å g bort den aller fineste eiendelen han hadde, en liten rød lykt….

Vi er mangfoldige mennesker

De fleste mennesker jeg kjenner, inkludert meg selv, bærer den rause, den smålige og strategen i seg, og de dukker fram i ulike sammenhenger. Altfor ofte bruker vi oss selv som kompass, og tenker at det som er av verdi for oss, har tilsvarende verdi for andre, og når andre har noe vi ikke har, tar vi det for gitt at de har det bedre enn oss. Vi vil også ha!

Noen ganger tråkker vi feil og forstår etterpå at mors gamle regle enda en gang tok styringen over oss: «Først meg selv og så min neste, hvis det faller meg selv til beste.»  Da må vi også tåle oss selv, for det er høyst menneskelig å havne der en gang iblant.

Likevel vet jeg at de virkelig magiske tingene i mitt liv har skjedd når jeg har evnet å gi uten å be om noe i gjengjeld, og når takknemligheten får den plassen i hjertet som den har fortjent. Noen ganger har jeg til og med, som presten lovet, fått tifold tilbake.

Skaff meg en synder å tilgi

Og skulle vi ha problemer med å tilgi oss selv når vi enda en gang snubler i egne bein, dyrker småligheten og misunner andre det de har oppnådd, selv når vi ikke vil være der, er det aldri feil å lytte på Prøysen. Til årets siste forestilling med Helgøya fortellerfestival 2024 har Randi Kveine og Gisle Erlien hentet opp noen av de mindre kjente Prøysen-låtene, blant annet denne:

Skaff meg en synder å tilgi En som er større enn meg Så je kan få tilgi for en gongs skuld, og ændre skal knele for meg