Fruen fra Havet og selkvinnen

"Fruen fra Fjellet har sett Fruen fra Havet" er kveldens facebookstatus til en av de ni jentene jeg var på Riksteaterforestilling med i kveld. Det er store kontraster mellom hav og fjell, og det er nettopp kontraster denne forestillingen også handler om. Smult farvann og åpent hav. Trygge rammer og dragningen mot det ukjente, eller "det grufulle" som Ellida i Fruen fra havet, beskriver det. For mange år siden leste jeg i Kvinner som løper med ulver historien om selkvinnen. Kort fortalt handlet den om fiskeren som en dag kom over en gruppe seler på et svaberg. Han ble vitne til at de åpnet hammene sine, og ut av hammene steg unge kvinner som danset sammen på svaberget.  Fiskeren listet seg ut av båten og opp på svaberget for å stjele en av hammene. Da de andre selene gled ned i vannet igjen, sto en kvinne tilbake på leting etter hammen sin. Han steg fram og lovet henne at hvis hun ville gifte seg med han, ville han etter 7 år gi henne hammen tilbake.  7 år gikk, de fikk et lite barn som vokste opp, men selkvinnen ble etter hvert en skygge av seg selv. På dagen 7 år etter første møte, minnet hun mannen sin  om løftet, og ba om å få vite hvor hammen var gjemt. "Nei", sa han,"hvis jeg forteller deg det, kommer du til å forlate meg og dra tilbake til de andre selene." Med sønnens hjelp klarte hun allikevel å finne selskinnet, tok det på seg og forsvant i havet. Den dag i dag kan du noen ganger se en ung mann stå på kne på et svaberg i samtale med en sel. Det er sønnen og moren som holder kontakten. Fruen fra Havet er også "godt gift" når hun møter igjen sin store, mørke og altoppslukende kjærlighet fra ungdomstiden, og hun ber mannen sin om å bli fristilt så hun selv kan velge, frivillig. Selv om det koster hardt, klarer han til slutt å gi slipp og la henne ta valget, som en fri kvinne. Wangel: Nå kan du velge din vei - i full - i full frihetEllida: Er det sant - sant, - hva du sier? Mener du det, av ditt innerste hjerte?Wangel: Ja, - av hele mitt innerste, våndfulle hjerte mener jeg det. Ellida: Og kan du det også? Kan du la det skje?Wangel: Ja det kan jeg. Jeg kan det - fordi jeg elsker deg så høyt. Denne tilliten, eller kjærlighetserklæringen, er avgjørende for at Ellida velger å bli. Hvor vanskelig, men også viktig er det ikke å gi rom, og gi slipp slik Wangel gjør, og slik fiskeren ikke gjorde? Kanskje selkvinnen også hadde blitt, hvis hun kunne bli i frivillighet?