Først meg selv..

Jeg har vokst opp i et hjem med klare regler for skikk og bruk, og påfølgende korrektiv når den håpefulle, bevisst eller mer impulsivt, var på tur i en lite ønsket retning. Korrektivene var gjerne språklige, av typen:  "Først meg selv og så min neste, hvis det er meg selv til beste."  Jeg forsto budskapet.  Likevel, det var vanskelig som barn, og noen ganger er det fortsatt vondt å forstå hvorfor man skal forsyne seg med det minste kakestykket når det er to igjen på fatet. Disse spillereglene må jo gjelde for den som skal ha det siste stykket også? Og hva hvis han får forsyne seg først, vil han også ta det minste stykket?  Og hva med de gangene vi VET at det ikke ville vært tilfelle? I regionen jeg bor i, er dugnad et  viktig element i samfunnsstrukturen. Felles møteplasser driftes på dugnad, det samme med større arrangement og kulturlivet forøvrig. Blir en gårdbruker syk og trenger hjelp, stiller naboene opp. Denne kulturen er i endring, og kommer i konflikt med innbyggernes økende fokus på egen handlefrihet og individuelle behov. Stadig flere har også råd til å leie hjelp selv hvis de skulle trenge det. Mange vil kalle det økt livskvalitet. Ulempen med denne utviklinga er at selve bærebjelken i dugnadsånden er gjensidighet, man skal gi etter evne og få etter behov. Når færre tar del, øker belastningen for de som blir igjen, og gleden over å kunne drifte fellesgodene selv, synker. Her om dagen hørte jeg om en håndverker som hadde stilt mye opp  for en kompis som bygde hus, med avtale om tilsvarende vennetjeneste tilbake ved neste korsvei. Det viste seg at kompisen hadde lite behov for dette vennskapet da hans eget hus var ferdig og kameraten skulle pusse opp sitt.  Slike opplevelser gjør noe med den som berøres. Alt dette koker ned til grunnholdninger. Er jeg her i verden for min egen del, eller er jeg her for fellesskapet? Har jeg et medansvar for at folk rundt meg skal ha det bra, eller begrenser ansvaret seg til meg selv og mine aller nærmeste? Et annet sitat jeg har med hjemmefra, er: "Det kommer ingenting i en lukket hånd." Selv tenker jeg at å bidra til fellesskapet, også er ei investering i min egen framtid. Jeg er ikke alltid like flink til å stille opp. Døgnet har for få timer, dessuten er jeg av dem som setter egen handlefrihet høyt, men jeg bidrar når jeg kan. Da er det også lettere å be om hjelp når hverdagen tar seg en uventet sving. Jeg har ikke tatt aktivt del i årets valgdebatt, det er noe med retorikken som tapper meg for energi. Likevel slår det meg at hovedlinjene også denne gangen har gått på hva som er viktigst, individets behov eller fellesskapet?  Ja, jeg har udekkede behov som kunne vært innfridd av fagre valgløfter som flagret forbi på sensommeren. Men, har jeg rett til å få dem innfridd hvis det de går på bekostning av det fellesskapet jeg også er en del av? Jeg er neimen ikke sikker, Skal jeg være helt ærlig, dreier det seg ikke en gang om reelle behov, men små justeringer som ville skapt bedre flyt for akkurat meg. Basisbehovene har jeg fått dekket for lenge siden her jeg krøller meg sammen i sofaen, solbrun etter sommeren, med tak over hodet, lønn i banken, et nettverk som vil meg vel, og en lovende høst i vente. Var det ikke Øverland som sa: "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv." ?