Galskapens verdi
- Hedvig Rognerud
- 25. mai 2012
- 2 min lesing
Jeg nevnte i forrige innlegg at jeg planlegger Spaniatur. Hvilke assosiasjoner får du når noen begynner å snakke om Spania? Hva dukker først opp i tankene dine? Ferieparadis for pakketurister, Sangria og grisefester? Økonomisk krise og rekordhøy arbeidsledighet? Storbyweekend i Barcelona? Tapas og spansk chorizo? Tyrefekting? Pilgrimsvandring? Torres- eller Riojavin? Den spanske borgerkrigen og slaget ved Guernica? Cava, spanjolenes champagne?

Det som fascinerer meg mest ved Spania, er galskapen, eller rettere sagt verdsetting av galskap som ressurs. Bare tenk hvordan den spanske arkitekten og kunstneren Antoni Gaudi har satt sitt preg på Barcelona, med Sagrada Familia, Park Güell og Casa Battlo. Han har fått lov til å boltre seg uhemmet med ideer og konstruksjoner.
Filmskaperen Pedro Almodovar utfordrer både sanseapparatet og normalbegrepende kraftig i filmer som Alt om min mor, Bind meg elsk meg og Snakk til henne, mens Salvador Dali har utrettet genseløse kunsverk i et mangfold av sjangre. Hvis du noen gang kommer til Salvador Dali museet nord for Barcelona, har jeg ett råd: Sett av hele dagen! Felles for alle tre er at de har fått fritt spillerom i sin kunstutøvelse, og i dag er internasjonale størrelser på hver sine områder. De blir beundret nettopp for sin dyktighet, annerledeshet og sin grenseløse utfoldelse.
Å sprenge grenser betyr mot til å være annerledes, mot til å gi avkall på flink pike rollen, mot til ikke å innfri andres forventninger, og mot til noen ganger å stå helt alene. Jeg er helt sikker på at alle disse kunstnerne har møtt sin dose med motstand og skepsis fra sine egne på veien til de posisjonene de har i dag, men det jeg likevel beundrer spanjolene for, er at de i dag omfavner denne galskapen og er stolte av sine underlige og store landsmenn. Det er viktig for både land og mennesker å verdsette den ressursen som ligger i galskapen .






Kommentarer