Gjest? Morten Besshø gjesteblogger

Advent er gjestfrihetens tid. Jeg er alltid glad for besøk, men siden det er ei stund siden sist, har jeg selv tatt initiativet og bedt Morten Besshø hjem til Fjellcoachen. Morten og jeg har aldri truffet hverandre (synd) men har over tid hatt stor glede av hverandres utrettelige bloggervirksomhet (bra!). Gled deg, her er Morten, han skriver om å være gjest og å være seg selv på en gang, og som han selv sier, denne teksten bør nytes med kaffe og i ironimodus.

________________________ Når jeg blir invitert hjem til noen, så syns jeg det er viktig å være bevisst dette begrepet som heter "gjest" og dette ubestemmelige grenselandet mellom å oppføre seg pent uten å gå på akkord med seg selv. Ikke for det, jeg er ikke typen som pleier å gjøre så mye galt, for all del, men det hender at jeg treffer noen mennesker som gjemmer seg bort med masker når de forflytter seg på ulike arenaer. Noen kaller det tilpasning, isolert sett helt greit men ikke hvis det bikker over til kamuflasje. Nå har jeg blitt invitert til å servere en tekst på disse sidene, og det syns jeg er hyggelig. Rollen som gjesteblogger er en stor tillitserklæring. Mine egne sider fargelegges med arbeidsliv og karrière og av og til å så legger jeg inn noen ord om krig og fred og liv og død og sånt med vissheten om at det er det som selger. Jeg er hverken filosof eller sosialantropolog, men noen ganger kan jeg sette meg i en tilstand som får meg til å tro at jeg er det og det er da de forskjellige bokstavene pleier å finne hverandre. Jeg har ikke avtalt hvor mye plass jeg skal få til denne konkrete teksten, så da bryter jeg allerede her et viktig grunnprinsipp i rollen som gjest med at jeg rett og slett tar meg til rette. Noen liker det. Noen kaller det næringsvett. Forsyn deg selv og føl deg som hjemme. Jeg pleier nemlig å trekke fram denne "gjesterollen" som et begrep eller en metafor når jeg snakker om morsomme ting som skjer i arbeidsforhold, og de fleste arbeidsforhold begynner med denne fascinerende jobbintervjusituasjonen. Jeg har jobbet med rekruttering siden midten av nittitallet og sett en del mennesker som har forsøkt seg på ulike tolkninger av en fiktiv rollefigur som ikke er kjent for andre enn dem selv. Definitivt kamuflasje. Man kan lure på hvorfor noen får seg til å oppføre seg sånn, og de som syns det er like festlig å lese om feilansettelser som meg forstår at det handler om denne sammenhengen mellom hvem de er og hvem de tror de bør være for å være der de er. Akkurat på den samme måten som når man er gjest i en fremmed setting og er så opptatt av å passe inn at man glemmer å være seg selv. Det er da det begynner å lukte ... Det er hyggelig å bli invitert hjem til noen, men dersom man ikke er klar over at det skal skje et eller annet som man ikke vet om eller som man kanskje ikke er så klar for så kan det fort bli litt kleint. All kred til de som klarer å omstille seg til enhver situasjon og omstendighet som dukker opp, men de fleste mennesker er faktisk rigget sammen sånn at de foretrekker å være litt forberedt. Det er akkurat på den sammen måte som når man skal på et jobbintervju hvor noen er forberedt og noen ikke er like forberedt, for å si det sånn. Noen er til og med så forberedt på å vise at de er forberedt at de rett og slett glemmer å vise hvem de egentlig er og hva de virkelig står for. Det er ikke bra. Når jeg arrangerer kurs i intervjutrening så poengterer jeg viktigheten av å være kjent med sin egen historie slik at man klarer å formidle denne på en solid og overbevisende måte. Historien i denne sammenheng inkluderer alle de tingene som ikke står skrevet i søknadsbrev eller CV, - det er det som står der som gjør at du har blitt invitert og da er ikke den som sitter på den andre siden av bordet så interessert i at du skal repetere det som de allerede vet. Du skal bekrefte og verifisere og det skal du gjøre med å fortelle om alle de tingene som står mellom linjene. Noen av dere har kanskje blitt invitert hjem til noen eller til et arrangement hvor det rett og slett ikke er noe hyggelig. Du blir sittende å tenke over hvilken unnskyldning du kan bruke for å komme deg ut, og jeg har fremdeles barn i den alderen som gjør at jeg kan skylde på en barnevakt som skal hjem. Ikke sånn at jeg ofte blir invitert til steder hvor jeg egentlig ikke har lyst til å møte opp, men noen ganger så sitter man der. I saksa. Litt rart at det skal være sånn, men det henger vel kanskje sammen med at man ikke vil såre noen med å si sannheten - bare tenk over hvilket paradoks som ligger i akkurat den setningen ... Sammenligningen med intervjusituasjonen kan være kjent for enkelte, man sitter der med den ekle følelsen at den eller de som sitter på den andre siden av bordet skal forsøke å plukke deg fra hverandre. Grill og drill. Du sitter der og føler deg mindre og mindre og til slutt så er du så liten at du rett og slett blir borte. Noen ganger er det ingen ting i veien for at du kan initiere dette selv, jeg tenker da på dette med å forsvinne på eget initiativ i stedet for å få følelsen av at de som sitter på den andre siden egentlig gir inntrykk av at de ikke har lyst til at du skal være der. Jeg har gjort det. Jeg har reist meg opp og takket for meg, sagt rett ut at jeg føler at dette virker helt feil og velger å avslutte her og nå så kanskje vi heller kan treffes ved en senere anledning. Det siste er for øvrig bare smisk som sørger for å holde buksa på plass, men jeg krøsser ikke møkk så lenge jeg klarer å drite sjøl. Dristig? Nja … Jeg har et mantra som lyder sånn at du er mer sammen med menneskene på arbeidsplassen din enn ditt øvrige sosiale nettverk - i hvert fall i våken tilstand - og derfor er det en forutsetning at man trives sammen. Det finnes noen som syns det virker flåsete eller ego, men det er ofte de samme menneskene som ikke rekker å si "feilansettelse" før noen andre sier det før dem ... Det blir litt som når man har kommet i en situasjon hvor du har blitt invitert til to arrangementer på samme tid. Skal jeg hit eller skal jeg dit. Det er like lett å gå i den samme fella som jeg nevner lenger opp med å finne på en eller annen unnskyldning av frykt for å såre noen, du føler at du må velge den som var først og du tåler ikke tanken på å avlyse det ene og velge det andre selv om du vet innerst inne at det er det andre som er mest aktuelt. Sammenligningen med arbeidsforhold er ganske klar med tanke på at det er ingen andre enn deg selv som er kjent med hvordan dine egne brikker bør flyttes. De fleste som inviterer noen hjem til seg er hyggelige mennesker som vil at du skal være med og gjøre det hyggelig og så har vi det hyggelig sammen. - "Ja, nå har vi det jammen hyggelig, dere!" Noen av dere ser sammenhengen med intervjusituasjonen hvor det er så hyggelig at man føler at man ikke får sagt det som man egentlig hadde planlagt å si. Du skal være klar over at et jobbintervju har en rekke ulike fasetter, og en av disse går rett og slett ut på at den som sitter på den andre siden av bordet ønsker å finne ut hvordan du oppfattes som person. Noen kaller det et ustrukturert intervju, kall det hva du vil, men ikke glem at det er ditt ansvar å sørge for at historien din skal komme fram. Selv om du har en gjesterolle så er det likevel en rolle som står på rulleteksten når forestillingen er over. Det helt motsatte er jo når man treffer en forutinntatt person som allerede har bestemt seg for at han eller hun ikke ønsker å gå videre med deg, det er et eller annet som har slått inn som gjør at du oppfattes som feil, og vedkommende velger å kjøre noen runder siden han allerede har billetten i hånda. Feilskjær forekommer i alle settinger. Menneskelig svikt er en mager trøst, men du må ikke glemme at mennesker ansetter mennesker. Det finnes noen som betrakter hygge med en eller annen selskapslek. Jeg er ikke så begeistret for sånne selskapsleker, rosa sanger og tåpelige hatter og drikkeleker, og sammenligningen er krystallklar mot de som betrakter jobbsøkerprosesser som konkurranser. Slik kan du vinne intervjuet. Slik vinner du drømmejobben. Det var en tid hvor jeg kommenterte sånne tekster på nett og i ulike fagfora, men jeg har med tiden blitt rimelig lei av alle disse "ekspertene" som betrakter rekruttering som en utsilingsprosess i beste realityserie-ånd hvor man ikke trenger å tenke på hvordan man presenterer personligheten sin, man smører på og trekker fra og legger til der det passer og som regel passer det ganske bra i følge dem selv og kanskje de til og med får jobben og finner etter hvert ut at det blir helt feil. De glemmer at poenget rett og slett ikke er å være best. I hvert fall når man ikke vet hva det vil så å være best. Løpe fortest. Hoppe høyest. Poenget er å være riktig og når alt kommer til alt, så konkurrerer de bare med seg selv og det er en motstander som det oppleves som ganske kjipt å tape for. Du skal ikke konkurrere med noen, men du er med for at du ønsker å få jobben – ikke fordi det er noen andre som ikke skal få den. Vær deg selv, tro på deg selv og gjør så godt du kan uten at du setter din egen identitet og integritet på prøve for å overbevise noen om at du er en annen enn den som du utgir deg for å være. Du skal ha fokus på din egen historie som inkluderer hvem du er og hva du kan og ikke minst formidle hvorfor du er riktig. Alt annet skal du bare glemme … Jeg er rimelig sikker på at denne konkurransetankegangen har skyld i at det er så mange mennesker på feil plass i arbeidslivet. Du hører om "ekspertene" som konkurrerer om de samme kandidatene, spyr ut masseproduserte sjablonger og kåter seg opp for å grabbe til seg så mye som mulig mens jobbsøkere smører seg inn med det ene værre enn det andre for å skvise seg inn i denne sjablongen som tross alt er klippet til fra noen som er eksperter på området ... Men la oss si at du får jobben, og da vil jeg først og fremst få lov til å si gratulerer. Mitt beste karrièretips er å gjøre en god jobb, du skal i hvert fall gjøre så godt du kan og så er det lurt å si til deg selv og også til alle de som er rundt deg at noen ganger er "godt nok" godt nok. Du må tenke på at det er som i alle andre selskaper hvor det er ditt eget ansvar å gjøre det som skal til for at du skal få det bra i stedet for å gå rundt og surmule og forvente at "noen" skal gjøre et eller annet for "alle" og de tingene der. Du må også vise forståelse for verten og de reglene som vedkommende legger som forutsetninger for at det blir et vellykket arrangement. Du blir invitert fordi den som inviterer deg liker deg. Derfor skal du bekrefte og ikke minst verifisere at du fortjener plassen. Du bør også være klar over at det er en kunst å vite når selskapet er slutt. Det er ikke alltid på den tiden når du finner ut at det ikke er mer kake, for å si det sånn, men når den fete damen synger så burde du vært et helt annet sted for lenge siden. Det er ikke din jobb å vekke noen for å takke for deg, men husk at det ikke er pent å smelle med dørene. Jeg trekker meg stille og rolig tilbake, og sier takk for at jeg fikk komme hit og dele noen ord.  Morten Besshø