Han reiser ikke fra meg

Det er blitt meg fortalt at jeg var et sindig, lite barn. Gjentatte ganger i oppveksten fikk jeg høre historien om da jeg som treåring skulle være med far bort, men først var det tid for pottebesøk. Jeg fant meg vel til rette på potta, tok meg god tid og lot tankene vandre fritt, helt til mor brøt idyllen: "Nå må du bli ferdig, ellers reiser far fra deg."  Jeg  satt fortsatt like rolig, smilte opp til henne og svarte: "Far reiser ikke fra meg, han."  Trygg eller naiv, det er ikke godt å si, men historien har hatt underholdningsverdi i flere sammenhenger senere. Et barns trygghet på foreldrene burde være den selvfølgeligste ting av verden, og treåringens svar det eneste riktige. Senere i livet kan potteposituren by på nye utfordringer, siden relasjonene til mennesker vi møter ikke er like sterke og uforbeholdne som de vi har til foreldrene våre. Da snakker jeg om venner, kjærester, kolleger og kunder. Uansett hvor godt eller dårlig vi fungerer eller har fungert sammen, trenger forholdet pleie hvis det skal vare over tid, ingen liker å bli tatt som en selvfølge. På Skavlan sist fredag hilste vi på to brødre som holdt på å miste kontakten fordi lillebror kun påpekte feil og mangler hos den eldste, helt til sistnevnte av hensyn til egen helse og trivsel  kastet inn håndkleet og nektet å ta rollen som søppelkasse mer. Først da oppdaget lillebror at han var i ferd med å miste denne storebroren han var så glad i og som framsto som klippen i livet hans. Han hadde ikke tenkt på den muligheten, søsken er jo der på livstid. De klarte å snu mønsteret. Jeg har vært på besøk i virksomheter som har mistet en god kunde gjennom ei årrekke, og står forundret tilbake. Kunden har jo alltid vært der. Hva var det som ikke fungerte?  Kanskje har de falt i nettopp pottefella, med prioriteringer i travle tider av typen "Jeg vet hva hun har behov for, trenger ikke spørre", "De har jo alltid brukt oss, så dette ordner seg" eller "Han kjenner oss så godt, han tåler å vente"? Vi har ingen garanti for aldri å miste en god relasjon, men vi har påvirkningskraft på hvor godt vi tar vare på den.  En nyttig øvelse kan være å "bytte sko" en gang i blant, og se oss selv med andres øyne. Hva ser vi? Er noe annerledes fra denne vinkelen? Klar for et par justeringer, sånn i forkant av det som kan skje i framtida?