Har du også en drage i magen?

"Problemet med verden er at de intelligente menneskene er fulle av tvil, mens de dumme er stinne av selvtillit." (Charles Bukowski) Slik begynte en av de tre bøkene jeg slukte i juleferien, og mer skulle ikke til før tankene spant videre rundt nye assosiasjoner og ulike erfaringer. Jo lengre jeg lever, jo mer tror jeg at klokskap og tvil er to egenskaper som er sterkt forbundet med hverandre. For meg betyr tvil en erkjennelse av at det alltid finnes flere vinkler inn til både årsak, utfordring og tiltak i de fleste problemstillinger. De årene jeg har jobbet med folk, konflikthåndtering og problemløsning har opplevelsen av egen mestring variert betraktelig. Hvis jeg systematiserer disse erfaringene, ser jeg et tydelig mønster.  I de situasjonene jeg ikke har evnet å bidra godt nok til en tilfredsstillende løsning for berørte parter, har det gjerne skjedd i møte med  minst én person som bare HAR RETT. De  har ikke vist snev av tvil, all feil ligger på på den eller de andres side, og eneste løsning er at denne eller disse andre skjerper seg eller forlater banen.  Nå tror jeg nesten alle har tenkt slike tanker i gitte situasjoner eller i faser av en konflikt, men de aller fleste av oss vil likevel ha en liten tanke i bakhodet om at det kan være noe vi har oversett, ved vi selv har båret til bålet, noe vi ikke har forstått eller ord vi ikke burde sagt. Og med litt hjelp til refleksjon (og noen ganger et speil) vil vi gradvis åpne opp for en ny og mer konstruktiv dialog. Men det finnes altså unntak, og jeg har møtt noen av dem. Jeg drøftet dette med en kollega her om dagen, og hans refleksjon var at ikke alle evner å se forskjell på atferd og personlighet. De forstår ikke at selv om vi gjør ukloke ting, betyr ikke det at vi er ukloke mennesker. De mangler innsikt i at vi bærer på en ryggsekk med oppvekst, erfaringer og menneskemøter som gjør at vi reagerer sterkere på noen typer atferd enn andre. Jeg vet ikke om atferdsallergi er et ord i det norske språk, men de fleste har en sovende drage i magen, og når vi møter noen som agerer eller formulerer seg på måter vi har dårlig erfaring med fra før, våkner den til liv og tar styring. Første bud for en god tviler da, er å jobbe med egen selvinnsikt. Hva er det som gir dragen mat, er gammelt gruff eller er det denne personens atferd alene? Er det funksjonelt for meg å la dragen styre videre dialog, eller er jeg mer tjent med å ta tilbake kontrollen selv? Hvem vil jeg egentlig være? Noe av det viktigste jeg har lært av moren min, er at jeg aldri skal la andres atferd påvirke meg til å bli en person jeg selv ikke kan stå inne for. I møte med de hersketeknikkene Berit Ås i sin tid definerte,

• Usynliggjøring

• Latterliggjøring

• Tilbakeholdelse av informasjon

• Fordømmelse uansett hva du gjør

• Påføring av skyld og skam

kan dette være heftig indre kamp. For de som alltid HAR RETT har ofte en tendens til å benytte seg av disse. Fordi de virker. Og grunnen til at de virker, er at vi har møtt dem før, i tidligere relasjoner med maktubalanse, og de har satt seg i kroppen på samme måte som en allergisk reaksjon. Nettopp derfor utløser de emosjonelle og irrasjonelle forsvarsmekanismer og tilsvar (les: vekker dragen), og vipps er konflikten et faktum. Uansett er det viktig å vite at dragen er der for å beskytte deg. Men forsvaret virker bare når du selv beholder kontrollen, og ikke lar dragens reaksjoner ta fra deg likevekten. De sterkeste virkemidlene du har å fronte de fleste situasjoner  med, er fatning, klokskap og sunn tvil. Først når du kjenner og forstår motpartens spilleregler og dine egne gamle mønstre kan dragen endre funksjon fra innover- eller utovervendt angriper, til indre styrke. Da vil dragens ild  gi deg kraft til å kartlegge terrenget, se situasjonen fra flere vinkler, og stå støtt i det du må stå i.  Og, hvis du kjenner at du trenger en liten boost til, minn deg selv på at:

"Problemet med verden er at de intelligente menneskene er fulle av tvil, mens de dumme er stinne av selvtillit."

Hvis det fortsatt ikke hjelper, er det beste rådet å ha minst mulig å gjøre med de menneskene du ikke har godt av.