Her er jeg, tro på meg!

"Jeg vil gjerne takke deg for at jeg har syklet Birken i år!"  En hyggelig start på et hyggelig møte med en person jeg har hatt jevnlige samtaler med. Men takken fikk meg til å gruble. Hva har jeg egentlig bidratt med? Det er han som har satt seg målet, det er han som har lagt ned store arbeidsmengder trening, det er han som har trynet underveis og reist seg opp igjen, det er han som har satt av tid og ressurser til dette prosjektet.

Du er den første som har trodd at jeg kunne få det til

 For flere år siden, lenge før jeg hadde reflektert over ordet coaching i det hele tatt,  fulgte jeg som personalansvarlig opp en alkoholiker på AKAN kontrakt i en toårsperiode. Vi hadde ukentlige samtaler i hele perioden.  Da han kunne erklære seg tørrlagt og vi sammen kunne rive i stykker kontrakten, spurte jeg: "Kan du fortelle meg hvordan du har klart dette?" "Du er den første som har trodd at jeg kunne få det til", svarte han.

Den samme mannen inviterte meg en gang med på et AA (Anonyme Alkoholikere) møte, der jeg traff 10 andre i samme situasjon. De snakket om "muliggjørerne", det vil si familie, venner, arbeidskolleger og ledere som gjennom å dekke over, se gjennom fingrene og unnskylde, gjorde det mulig for dem å fortsette å drikke. Disse muliggjørerne har, av gode grunner,  mistet troen på den tilsynelatende umulige snuoperasjonen underveis, eller de har aldri hatt den.

Hva handler det egentlig om?

Er jeg en god coach? Det vet jeg ikke. Men det jeg vet, er at jeg har beholdt troen. Troen på enkeltmennesket, og hans og hennes evne til å mestre, til å ta grep, til å utvikle seg  og til å skape. Uansett hva nytt jeg lærer, er troen fortsatt det beste verktøyet jeg har med meg.  

Jeg har erfart at hvis du tror på et annet menneske, kan dette mennesket sakte men sikkert komme i skade for å tro på seg selv. Det var dette takken egentlig handlet om:

"Takk for at du ser meg, takk for at du tror på meg!"