Hva er egentlig egotematikk?

"Det kan jeg jo ikke gjøre! Hva vil vel folk si?" "Du forlater ikke et synkende skip."  "Så egoistisk kan jeg ikke være." "Ja, men jeg har jo lovet.." Har du hørt eller tenkt noen av disse setningene? Mange mennesker som formulerer seg slik, har på et tidligere stadium gått inn i noe som over tid viser seg å være for trangt, for krevende eller på andre måter ubalansert. Dessuten er de gjerne godt oppdratt, det vil si at de er lært opp til at det er direkte uhøflig å tenke på seg selv før de tenker på andre. Det ligger etablert i tankemønsteret at egoisme er et fy-ord, og egoistiske tanker og valg i beste fall gjøre deg til et dårligere menneske. Er det nødvendigvis alltid slik? Selv har jeg behov for å nyansere bildet, og også dele opp i flere ulike bilder. Jeg tenker at ett av bildene er tilnærmet speilvendt. Under fjorårets videreutdanning ble jeg kjent med uttrykket "egotematikk", og det slo meg hvor ofte vi hevder å handle i det godes tjeneste, eller til fellesskapets beste, samtidig som hovedmotivasjonen handler om å få bekreftet vårt eget ego.  I all vår omgang med andre mennesker har vi et behov for å bli sett. Sett som den flinke eller snille, den som lager den kuleste maten, har ting mest på stell, den viktigste omsorgspersonen, den dyktigste lederen eller er den morsomste gjesten. Vi har ei rolle å fylle, ei rolle vi vil ha respons på. Vi bidrar alle på vårt vis, og alle ønsker å bli sett. Det kan også bety at hvis vi trekker oss ut av ei hjelperrolle, kan vi  oppleve at andre mestrer mer enn vi trodde, og at mønsterbruddet blir en kilde til personlig vekst for flere. Et annet bilde handler om den som hjelper seg syk, den som legger så mye energi i å holde andre oppe at han eller hun selv til slutt klapper sammen. Det er lett å se at et slikt resultat blir lite konstruktivt for alle parter. "Det er ikke for ingenting" sa ei venninne til meg for flere år siden, "at flypersonalet ber deg ta på luftmaska først, før du hjelper barnet på med sin." Men lett er det ikke når hjelpebehovet er stort og alternative løsninger virker lite tilgjengelige. Først i det tredje bildet møter vi den som alltid sikrer seg selv først, også når det ikke hadde vært nødvendig. Den som alltid stiller seg  spørsmålet "What's in it for me?" før han eller hun skrider til handling, og saumfarer terrenget for riktig posisjon med tanke på egen vinning. Denne holdningen skaper en annen form for ubalanse.  Det er ikke mange slike mennesker, men de finnes, jeg har møtt dem. Derimot er det en stor gruppe mennesker som av frykt for å bli opplevd slik, eller fordi de ikke ser andre løsninger, strekker seg langt ut over det som er forsvarlig med tanke på både fysisk og psykisk helse. Det handler om balanse, igjen. For å kunne hjelpe andre, må du være i stand til å hjelpe deg selv. Det er ikke egoistisk å lade batteriene, skaffe seg pusterom og ta vare på kropp og sjel. Det er heller et ansvar du har å forvalte de ressursene du er født med og det utviklingspotensialet du har i deg, rett og slett fordi det i neste omgang vil være til berikelse, både for deg selv og for andre. Jeg leste et dikt for lenge siden, husker ikke hvor eller av hvem, likevel forsøker jeg å gjenskape budskapet i diktet her:

Det luktet deilig av nybakt brød fra kjøkkenet

På benken sto syltetøyglassene på geledd

Grønnsåpelukta fylte huset

Buketten på stuebordet blomstret om kapp med de nystrøkne gardinene

Den nymalte vestveggen tørket i sola

.. da ambulansen stoppet utenfor

Akkurat nå ble det fristende å si noe om facebookoppdateringer også, men det får bli en annen gang. Sol og frisk luft venter.  Det er ikke egotematikk.