Hva med deg, er du glad i jobben din?

Midt under søndagsfrokosten slår det meg, jeg er utrolig glad i jobben min. Men hvorfor er jeg det? For meg handler det om mangfold, variasjon, tilhørighet, læring, påvirkningskraft og muligheten til daglig å gjøre en forskjell for andre mennesker. Noen av disse menneskene jeg møter derimot, er ikke glad i jobben sin. Eller, de har vært, men er i ferd med å gå tom. De strever, på hvert sitt vis. Min hovedoppgave i slike sammenhenger, er å hjelpe dem å sortere. Hva, spesifikt, er det de ikke trives med? Er det jobbinnholdet? Arbeidsmengden? Stagnasjon? For stort ansvar? Arbeidsmiljøet? Eller har de så store belastninger i pratlivet, at jobben blir den berømmelige dråpen som flyter over? Hvis alt går i svart, er det vanskelig å skjelne konturene av hva som er hva. I mange år har rådgiving og rekruttering i arbeidslivet vært preget av ulike preferansetester og kategoriseringer.  I noen situasjoner kan slike tester være til god hjelp for å forstå seg selv bedre i arbeidssituasjonen, hvorfor vi blir småsprø av å sitte alene på kontoret hver dag, eller motsatt, for liten tid til refleksjon og bearbeiding av inntrykk i fred og ro. På den andre siden har alle personer behov å pleie begge sider av seg selv, og selv den mest ekstroverte av oss kan begynne å tære på grunnvannet hvis det aldri blir tid til å stoppe opp og ta seg inn igjen. Balanse er en bra ting her, som ellers i livet. Påfallende få mennesker jeg snakker med, mistrives med jobbinnholdet sitt, utfordringene ligger heller i rammevilkårene rundt jobben, slik som arbeidspress, dårlige samarbeidsforhold på arbeidsplassen, krevende kunder/pårørende og utilstrekkelige ressurser til å gjøre en god jobb. "Sliten" er et ord jeg hører ofte, både fra helsevesen, skolesektoren og reiselivsbransjen, som er de tre yrkesgruppene jeg har møtt oftest de siste årene. Men hva blir vi slitne av? Det du gir oppmerksomhet, vokser, sa en av coachlærerne mine for flere år siden. For hver gang jeg sier til meg selv at jeg er sliten, jo mer sant blir det. For hver gang jeg beskriver noe som vanskelig, jo større blir problemet. Det betyr ikke at det ikke er reellt, noen ganger er ting vanskelige og vi blir slitne. Men jo mer næring vi gir disse følelsene, jo mer tar de grep om oss, og jo vanskeligere blir det å bryte mønsteret.  Jeg tenker at noen ganger blir vi mer slitne av våre egne tanker enn av de faktiske forholdene vi arbeider under. Her kommer noen spørsmål som kan være til nytte: Hvorfor valgte jeg dette yrket? Er den årsaken fortsatt til stede? (Hvis ja, gå videre til neste spørsmål, hvis nei, se under)Hva har jeg påvirkningskraft på i jobben min?Er det egentlig jobben som er problemet, eller tar jeg med meg de tunge tankene til jobben?Hvis jeg skulle velge én ting å fokusere på eller ta tak i, som vil gjøre en positiv forskjell i tida framover, hva ville jeg velge? Og, hvis svaret på spørsmål 2 mot formodning skulle vise seg å være nei, kanskje det er på tide å se seg om etter nye muligheter og en helt ny start?  Tenk hvilken energiboost det vil være :-)