Hva teller du?

Lange arbeidsdager, mange og varierte oppgaver, og gode tilbakemeldinger. Likevel griper jeg meg selv, gang etter gang, når dagen er slutt og  jeg sveiper over en serie med statusoppdateringer som beskriver alt fra vellykket bakverk til lange treningsøkter og  påfølgende vekttap, i å sette i gang kverna i hodet, denne kverna som serieproduserer budskap om latskap, feilprioriteringer, utilstrekkelighet og dårlige vaner. Den gode energien min fra en aktiv dag svarer umiddelbart med å skru seg selv ned på sparebluss. Ganske rart egentlig, for det samme hodet har en aldeles utmerket rasjonell del også, og den forteller meg at det finnes mennesker der ute som mener at jeg faktisk får til ganske mye i hverdagen min. Men jeg trener altså ikke, ikke fast ihvertfall, og baker'n i meg våkner først til liv når huset fylles med helgegjester. For ikke å snakke om alle bøkene jeg burde ha lest og alt jeg ikke har skrevet og sikkert aldri kommer til å skrive heller. Jeg leser ikke en gang avisen hver dag. Som coach møter jeg stadig mennesker som har det på samme måten, selv om prioriteringer og utfordringer varierer fra person til person. Dette dreier seg heller ikke om hva vi prioriterer, men hvilket tellesystem vi benytter når vi skal gjøre opp status for uka som gikk. Og da tenker jeg ikke på facebookstatusen, den har vi på stell, den er forbeholdt de gode mestringsopplevelsene. Det jeg lurer på, er hvordan det står til inni hodet? Hvordan teller vi det vi fikk til og det vi ikke rakk? Sju gode og tre dårlige opplevelser, eller omvendt? Og er hver av disse opplevelsene like mye verdt, eller teller minuspoengene dobbelt? Det jeg i praksis spør om, er: Klarte du å rydde plass til ei treningsøkt denne uka, eller "fikk du bare tid til å trene en gang"? Våre samtaler med oss selv, eller kanskje det er monologer noen ganger også, kjører opp spor i hjernen, spor som over tid utvikler seg til motorveier av etablerte sannheter om verden og vår egen rolle i den. Den indre dialogen kan i sin ytterste konsekvens definere hvem vi er, hva vi kan og hvor mye vi er verdt å samle på. Derfor er det viktig å lytte til denne (disse) stemmen(e) for å finne ut hva som er på gang, kanskje ser vi noen mønstre det kan være verdt å bryte, mønstre som ikke bygger opp under det bildet vi ønsker å være en del av. Selv ville jeg begynt med tellinga: Sett at de ulike erfaringene våre gjennom uka er som hytter, hus og hotell i Monopol. Alle har ulik verdi, og "dårlige" opplevelser som tidsklemme, slurv og ei sjokoladeplate til kveldsmat  gir minuspoeng tilsvarende verdien på hytta, huset og hotellet. Vi samler oss positive og negative verdier gjennom ei uke, et år eller et liv. Alle mennesker gjør det.  Det vi glemmer er at vi selv står i posisjon til å sette verdien på hver opplevelse. Vi kan for hver hendelse vi har mestret, selv bestemme om den kvalifiserer til ei hytte, et hus eller et hotell,  og også hva den er verdt. Vår egen anerkjennelse øker verdien.  Det samme kan vi gjøre med minuspoengene for treningsøkta vi droppet. Jo mindre negativ oppmerksomhet vi gir valget, jo færre minuspoeng. Slik kan vi være vår egen bank, og forvalte våre egne verdier, verdier som kan kjøre opp friske spor i hodet og etablere nye sannheter om hvem vi er og hva vi kan få til, til glede både for oss selv og for omgivelsene våre. Sist søndag gikk jeg tur i Ekebergparken. Der den ene stemmen min ga anerkjennelse for et par timers aktivitet i frisk luft og med frodige skulpturer på kjøpet, stilte den andre spørsmål om blodpumpa fikk sitt, og om jeg ikke hadde spist en vel solid frokost? I morgen er det mandag, en fin dag til å utfordre eget tellemønster. Benytter samtidig anledningen til  å takke  Onkel P for motet han viser ved å gi ut Styggen på ryggen, som handler om akkurat det samme, men i en større målestokk enn det jeg skriver om her.