Hvem eier problemet?

En gang i blant får jeg spørsmål om jeg tar på meg coaching av tenåringer, et spørsmål jeg oftest svarer nei på. Om jeg ikke liker tenåringer? Klart jeg gjør, det er en fantastisk alder, ei brytningstid der alt kan skje og livet står uprøvd foran dem. Det er også ei løsrivningstid, en prosess som gjør vondt/godt i begge generasjoner, og midt oppi dette skal tenåringen finne sin egen identitet og retning. Folk som kjenner meg vet at jeg har hatt mange og lange samtaler med denne aldersgruppa som mor, tante, stemor, liksomtante, svigermor, mor av venninne, venninne av mor osv, men altså ikke som coach. Hvorfor ikke? Fordi den som spør er en annen enn den som evt skulle ha mottatt coaching. Det er gjerne en forelder som opplever at han/hun selv ikke når inn til denne ungdommen. Foreldren setter mest ord på sitt eget behov for endring, mer enn behovet til den han/hun spør på vegne av.  Jeg foretrekker å coache folk som selv har bedt om det, og som selv har et følt behov for forandring. Det er ikke jobben min å "fikse" folk, jobben min er å støtte og oppmuntre folk som vil fikse seg selv i den retningen de måtte ha behov for. I tilfeller som nevnt over har jeg mer tro på Foreldrecoachen, et konsept to dyktige damer jeg kjenner, har utviklet. Første gang jeg ble bevisst dette, var da jeg holdt jobbsøkekurs for aetat (nå NAV). Synet av 12-15 mennesker som tramper motvillig inn i et kurslokale fordi de i brevs form har fått valget mellom et 4 ukers kurs de vet lite om, og bortfall av dagpenger, er en opplevelse. Da handler det om å senke skuldrene, puste dypt og sette av tilstrekkelig tid (de to første dagene ihvertfall) til å etablere et tillitsforhold og og en forståelse av at disse 4 ukene kan endres mentalt fra en tvangsopplevelse til et mulighetsfokus, og i beste fall noe å glede seg over og oppleve direkte nytte av.  Med slike rammer kunne vendepunktet bli en skikkelig energiboost, både for dem og for meg. Senere har jeg  hatt gleden av coachtimer der den som kommer er blitt sendt av ektefelle/samboer, og motstanden er akkurat den samme. En gang sa jeg noe slikt som: "Ja jeg skjønner du ikke er her frivillig, men timen er betalt og du har faktisk kommet, hva vil du helst bruke den til?" Temaet endret seg brått til noe helt annet enn den bestillingen han ikke hadde noe eierforhold til, og jeg tror han var godt fornøyd da han gikk ut døra. For ikke lenge siden hadde jeg besøk av et par som begge ville. De så verdien av alt de hadde sammen, og farene ved ikke å ta tak i det som skurret. De tok seg selv og hverandre på alvor, selv om den ene påpekte "Dette er hardt arbeid for meg."  Selvfølgelig er det hardt arbeid, et arbeid du selv må ville gå inn i, fordi det er du selv som eier problemet, på samme måte som det er du som eier løsningen på problemet.  Som  coach driver jeg ikke quick fix,  men støttespiller, ressurs og heiagjeng på veien, det kan jeg godt være. Det er fortsatt du som gjør jobben og som skal leve med resultatet av den. Og det aller viktigste er at dette er noe du vil.