Hvem er du tro mot?

Utroskap (les: begjær) er visst en av våre 7 dødssynder, og en aktivitet de fleste av oss tar prinsipielt avstand fra. I det siste har jeg begynt å lure på: Når det er så forkastelig å være utro mot andre, hvorfor ser vi stadig gjennom fingrene med at vi er utro mot oss selv? Her kommer et eksempel: Jeg har i en travel periode bestemt meg for å holde av en kveld i uka som ikke skal handle om arbeid. Det har gått noen noen uker, og de ukentlige frikveldene har gang på gang kokt bort i iveren etter å gjøre en god jobb og få kabalen til å gå opp. Jeg stortrives med jobben min, det er ikke det, men jeg har brutt en avtale jeg hadde med meg selv, uten en gang å reflektere over det underveis. Når jeg begynner å tenke etter, er ikke situasjonen uvanlig, og ikke tror jeg at jeg er alene om å ha det slik heller. Ville jeg gjort det samme overfor en venn? Hender det at du jobber med ei oppgave og får innspill av typen "Jeg synes du skulle gjøre litt mer slik, og litt mindre sånn."?  eller "Du burde heller...osv"? Innspillene kan være godt ment, og gjerne basert på den andres erfaring fra tilsvarende situasjoner. Faren oppstår i det øyeblikket du tar til deg disse rådene for å innfri andres forventninger, uten å gå  veien om din egen personlige syretest: "Dette er riktig for deg, men hva blir riktig for meg?" Resultatet kan bli det samme, men ditt eierforhold til det ferdige produktet blir helt annerledes, nettopp fordi du er tro mot deg selv. Jeg er glad i André Bjerkes dikt Du skal være tro, og forsøker så godt jeg kan å ha det som leveregel, men lett er det ikke... Hvem er du tro mot?