Hvem vil du bety noe for?

"In this world people worry to much. They try to mean a lot to all people, but end up meaning nothing to anyone" Fritt sitert fra mandagskveldens "Walkabout" på NRK, der en britisk godseier restaurerer en falmet erverdig herregård og reflekterer over den generelle samfunnsutviklingen. Tidligere på  dagen kom jeg over humorsiden heltnormalt.no som harselerer over vårt behov for å dokumentere hver bevegelse vi gjør, og dele oppdateringene på sosiale medier. Jeg ble litt tankefull da jeg leste siden, fordi jeg opplevde at den var morsom med bismak, og dessuten et varsko om at vi er på feil kurs, uten verken kompass eller retningssans. Behovet for å bety noe for noen er både uselvisk og selvsentert på en gang. Uselvisk fordi vi alle har et behov for å være til nytte og dermed bidra til fellesskapet og helheten. Selvsentrert fordi vi gjerne vil ha noe igjen for dette. Vi vil bli sett, verdsatt og likt, enten vi leverer på jobb, i fritida eller på utvalgte arenaer for spesielt interesserte. Får vi ikke dekket dette behovet på andre måter, byr sosiale medier på et utall muligheter for selveksponering, noen åpenbare, andre under dekke av å oppdatere, informere eller underholde mennesker vi gjerne vil bety noe for. Samtidig er vi redde for ikke å strekke til, være hippe, kloke, kreative, spreke eller morsomme nok. Humoren  forandrer seg også. På åttitallet lo vi hjertelig, men kanskje ikke helt snilt, av historien om Kjell Bækkelund som ønsket en enkel 50 års markering og dermed inviterte kun 300 av sine nærmeste venner. Poenget er blitt borte på veien, og kontrasten er stor til ordtaket som fulgte med et album jeg fikk i gave noen år tilbake: "Den som har hatt fem venner i livet, har levd et rikt liv." Selv er jeg av dem som har økt både omgangskrets og antall "venner" med årene, samtidig som den indre kjernen har krympet litt. Med den indre kjernen tenker jeg på de menneskene som er med meg, og som jeg er med på samme måte i både med- og motbakker. Vi trenger ikke møtes oftere enn andre, men vet vi er der for hverandre når det virkelig røyner på, og ikke minst: det å se er like viktig som å bli sett. Samtidig er det viktig å være bevisst at vi betyr noe for andre langt ut over de nærmeste, i kraft av hva vi gjør, hvordan vi møter mennesker i hverdagen, oppmerksomhet vi gir, støttende kommentarer, vennlige smil, praktisk bistand og interesserte spørsmål. Fokuserer vi mer på dette enn på å kringkaste egne mestringsopplevelser, oppnår vi trolig mer av det de fleste av oss innerst inne søker etter, å være betydningsfull. Vi ser  de menneskene som ser oss, og når vi ser andre blir vi sett. Men denne kabalen går vanskelig opp hvis konkurransen handler om at alle vil bli sett først og oftest.

En liten Prøysen-strofe til slutt, til våren og til oss mennesker: Å, den som var en løvetannsom sto i skitt og sølevanni Bispegata 3.Den aller første løvetannsom blusset bak et søplespanni Bispegata 3.Og noen skulle plukke meg,og "noen" skulle være deg.Du festet meg på blusen dinog trippet ut i sol og vind,og jeg fikk være med.