Hvis du regner med ikke å bli medregnet, får du ofte rett.

Noen ganger, i samtale med andre mennesker, fanger jeg opp en tilstand av resignasjon eller oppgitthet, en slags forutforståelse av at de ikke kommer til å bli hørt neste gang heller. Jeg tror ikke dette er egenskaper vi er født med, men heller at det ligger tidligere opplevelser til grunn for at vi reagerer slik vi gjør. Selve ordet "reagere" viser til at det først skjer noe, og at dette igjen utløser respons fra vår side. Det som får meg til å våkne når jeg snakker med mennesker som forskutterer å bli ignorert, er ikke at de re-agerer, men de agerer først i forkant av noe de antar vil skje. Antakelsen former kroppsspråk, ord og atferd på en slik måte at de ofte får rett. Re-aksjonen oppstår hos motparten. De blir ikke førstevalget når laget skal tas ut. Selv kjenner jeg langt inne i magen et behov for å riste disse menneskene ut av mønsteret de har blitt en aktiv del av. Ja, de har blitt avvist. Ja, de har blitt glemt eller oversett. Og ja, de har blitt skuffet. Men det betyr ikke at livet, jobben, eller parforholdet for for den del, skal være slik til evig tid. Når skuffelsen blir en del av identiteten vår, er vi inne på et farlig spor, både for oss selv og for omgivelsene. Og jo før vi tar disse signalene, jo enklere er det å snu.

Samhandlingen med andre begynner tidlig. Jeg har tilbrakt deler av sommeren med en 2-3 åring som hilser på alle hun ser. På bussen, på toget og på butikken. Alt etter responsen, kommenterer hun høyt og tydelig: "Hun hilsa på meg!" eller "Han hilsa ikke på meg!". Det fine er at dette  ser ut til å være en nøytral observasjon, og at tilstandsendringen mellom de ulike opplevelsene er minimal. Det er ikke hennes ansvar at ikke alle voksne gidder å hilse på små barn. Og sist, men ikke minst, hun fortsetter å hilse, fordi hun selv vil. Men et eller annet sted på veien slutter noen å hilse, fordi ikke alle hilser tilbake. Hvorfor er det slik? Og vet vi hva som vil skje hvis vi tar sjansen på å hilse likevel?  Selv får jeg lyst til å hente fram en setning fra det jeg mener er Frans av Assissi's bønn:

"Gi meg sinnsro til å akseptere det jeg ikke kan forandre, mot til å forandre det jeg kan, og forstand til å se forskjellen."

Vi kan ikke endre tidligere opplevelser, men vi kan velge hvordan vi lagrer og bearbeider dem og hva vi vil bruke dem til i etterkant. Vi kan ikke endre andre mennesker, men når vi selv endrer atferd, vil responsen fra omgivelsene også skifte karakter.  Vi kan sette oss i respekt på nye måter der vi er, eller vi kan skifte miljø til ett som i større grad ser oss slik vi vil være. Men samtidig er det viktig å jobbe med oss selv og vårt eget reaksjonsmønster, så vi ikke drar med oss den atferden vi innerst inne vet at vi ikke er tjent med. 

Det hevdes at det vi gir oppmerksomhet, vokser. Da ligger makta i å fokusere på mulighetsrommet, også når det gjelder vårt eget tankemønster, og aktivt samle på de opplevelsene vi ønsker flere av.