Hvorfor gidder vi dette?

Har du opplevd, enten fysisk eller billedlig, å tråkke i både regnvær og motvind mot et mål som er langt borte i tåka et sted? Har du tenkt tanken at innsatsen du faktisk legger ned, og måten du blir verdsatt på, ikke henger på greip sett i forhold til  hverandre?  Kjenner du på følelsen av to skritt fram, ett tilbake, og opplever i tillegg kritiske spørsmål knyttet til motivasjon, kompetanse, realisme og om målet faktisk er riktig? Ender du opp med å spørre om det virkelig er verdt strevet, det du holder på med? I den verden jeg jobber i, møter jeg mange som vil mye. Det er folk som stikker hodet fram, og er villige til å ta risiko som kan få både personlige, sosiale og økonomiske konsekvenser. De ser muligheter, bryter gamle mønstre og banner til og med i kirka en gang i blant. Og de får til mye, til glede både for seg selv, omgivelsene og regionen de bor i. Men det hører med til historien at jeg noen ganger treffer de samme menneskene i tyngre perioder, når motstanden oppleves som et mangehodet, men dog udefinerbart troll, eller når små drypp og stikk over tid har tappet dem for mer energi enn det som godt er.  De er på tur inn i tåkeheimen, og begynner å betvile sin egen navigeringsevne. For verden oppleves både urettferdig og utakknemlig iblant. Noen ganger navigerer vi feil også, slik som bakeriet som delte en slik frustrasjon på facebook uten å forutse konsekvensene og engasjementet det skapte.

Vi kan ikke alltid basere oss på eksterne tilbakemeldinger som energikilde for den jobben vi skal gjøre. Det vil fort føre til en emosjonell berg- og dalbane som vi ikke har mulighet til å kontrollere. Avsenderne har sine personlige mål, slik som vi har våre, og noen ganger vil disse sprike. Den indre flammen derimot , det vi tror på, verdien og viktigheten av målet vi har satt oss, alt dette som er større enn oss selv, driver oss framover også i perioder med dårlig sikt.  De aller viktigste spørsmålene å stille seg i slike situasjoner, er: Hva tror jeg på? Hvorfor startet jeg på denne veien i utgangspunktet? Hva opplevde jeg som viktig , det som gjorde at jeg satte i gang dette prosjektet? Hvor er den egentlige driftkraften min? Hva er min katedral? Tåke er, og har alltid vært, en forbigående tilstand. Hovedforskjellen mellom tåke og klart vær, ligger i behovet for milepæler, tåka gjør at intervallene mellom dem bør kortes ned for å sikre stø kurs. Det er heldigvis slik at vi står fritt til å velge våre egne milepæler. Og husk: Før eller senere vil det lette..