I begynnelsen, alltid i begynnelsen

En ny milepæl er passert, denne gang med spesiell fokus på arbeidslivscoaching, med diplomoverrekkelse og musserende i glasset. På togturen hjem var jeg sliten, glad og samtidig full av undring. Prosessen fram mot eksamen var heftig. Samtidig som  jeg brukte aktivt både ny og tidligere lærdom, ble jeg også utrolig bevisst på hva jeg har igjen å lære. Ordtaket "Jo mer du kan, jo mer forstår du at du kke kan." ga ny mening underveis, og føringene i eget hode har vekslet mellom dette og den mer optimistiske Pippi-varianten: "Det har jeg ikke prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert." Noen ganger møter jeg mennesker som mer eller mindre ufrivillig blir utsatt for endringer i livet, og som i fullt alvor hevder: "Jeg er for gammel til å lære noe nytt nå." Jeg har registrert dette fenomenet helt ned i slutten av tredveåra hos enkelte, og det gjør meg litt trist. For meg handler slike uttalelser om et selvpålagt lokk på egne ressurser, og en selvbegrensende holdning til hva resten av livet har å by på, mønstre jeg tenker det er viktig å bryte av hensyn til egen livskvalitet. I går kveld humret jeg meg gjennom vårens feelgoodfilm om det indiske pensjonisthotellet Best Exotic Marigold Hotel for the elderly and beautiful.. En gruppe britiske pensjonister som på hver sin måte strever med å få en verdig pensjonisttilværelse i England, kaster seg på muligheten til en ny og rimeligere start i den pulserende og fargerike indiske byen Jaipur. De har sine drømmer og lengsler i behold, og håndterer de utfordringene det nye livet byr dem, og nissene de selv har med på lasset, som best de kan. Filmen minnet meg på det jeg egentlig vet fra før: Uansett hva vi har med av ballast, er vi alltid i begynnelsen, i begynnelsen på den framtida vi har.