Ja, det gjør faktisk vondt når knopper brister!

Fjellcoachen har byttet både bil og bosted i løpet av september, planlagt, frivillig, ønsket og gledelig. Ikke er det store forandringen heller, sånn rent geografisk, det der bare det at alt er nytt. Og det som er kjent, befinner seg på nytt sted, eller nedpakket i en eller annen pappeske. Dessuten har hun allerede oppdaget at den nye bilen har større svingradius enn den gamle (shit!), og at dette tar tid å venne seg til...  Og hvor blir det egentlig av henne som tidligere har påberopt seg endringskompetanse i bøtter og spann, og skrevet opptil flere blogginnlegg om at variasjon og rutinebrudd forebygger stagnasjon?? Jo, hun sitter i sofaen med korslagte armer og furtetrut og klager på manglende oversikt, etterlyser gode rutiner og planmessig angrep på ugjorte oppgaver. Og så vil hun ha svar, nå. .  Men heldigvis, ordene "Alt var mye bedre før", har ikke kommet over hennes munn, og de kommer heller ikke. Jeg garanterer.  Hun har nemlig et framtidsbilde, og vet at for å komme dit, må denne forandringen til. Det hjelper også på at den som utsettes for de fleste av disse utblåsningene, deler framtidsbildet og tar det hele med både humør og fatning. Men det hun erfarer, er at det faktisk gjør vondt når knopper brister. Den godeste Karin Boye visste hva hun snakket om. I teamcoaching snakker vi gjerne om disse fire fasene når grupper skal etableres: forming, storming, norming og performing. Hver av disse fasene synes uunngåelige, men alt etter hva slags gruppe som er under etablering, vil varigheten på de ulike fasene variere. Alt begynner med "forming", denne fasen der vi oppsøker hverandre, viser interesse og aksept på at her finnes et potensiale. Kanskje vi kan skape noe sammen? Etter hvert dempes nyhetens interesse, og vi begynner å kjenne på gnisningene, kanskje angriper vi oppgaven helt ulikt, eller noen tar større plass i møter enn andre. "Storming" eller maktkampen er i gang, mye skal avklares før en koalisjonsregjering kan finne fram til ei felles plattform.  Overlever vi denne fasen er vi klar for "norming", og spillereglene etableres. Først da ligger det til rette for siste fase, "performing", leveransen er i gang, verden ligger foran oss.  Vi kan ikke hoppe over og vi kan ikke gå rundt, Hopper vi rett fra "forming" til "performing", kan vi på et senere tidspunkt oppdage at vi egentlig ikke var enige om spillereglene i det hele tatt. Og hva hvis maktkampen og stormene ingen ende tar?  Da spøker det for kvaliteten på sluttproduktet. I jobben min opplever jeg ofte at det er i overgangen fra "storming" til "norming" at syretesten befinner seg. Er dette et team som ønsker og evner å få fram det beste i hverandre? Vil de skape noe bedre sammen enn de ville fått til hver for seg? Verdsetter de hverandres ulikheter? Leter de etter nye løsninger med utgangspunkt i felles mål? Eller er det slik at de stjeler energi fra hverandre? Ja vel da, så er jeg i en helt naturlig fase, ikke bare naturlig, men viktig også. Dette med "norming" handler faktisk om å bygge grunnmuren for det som kommer etterpå, selve leveransen, det store fellesprosjektet. Dette blir bra!