Ja men så hopp, da!

Det er tid for vårens store arbeidslivskonferanse her på fjellet; Vilje & Vekst. Om et par dager sitter jeg inspirert og lytter til historier om mot, kreativitet og hardt arbeid. Innpakningen er ulik men budskapet er felles, alle er der for å stimulere til optimisme og risikovilje, vilje til vekst. I hverdagen min møter jeg ofte mennesker som bærer på en drøm om å tørre, satse og hoppe i det. De har et ønske om forandring, eller en helt konkret idé, om noe de selv skal skape. Jobben min er å hjelpe dem på veien, bidra med verktøy, kunnskap og noen ganger økt selvinnsikt hos den det gjelder. Ihvertfall øker min egen selvinnsikt i møtet med disse menneskene, og jeg må gang på gang erkjenne at selv i vår grisgrendte region er verdensbildene ganske så ulike. På hvert etablererkurs vi holder, pleier jeg å si noen ord om at den som fullfører kurset med en forståelse av at han/hun ikke skal etablere egen bedrft, har hatt mist like stort utbytte som den som velger å starte noe eget. Det kan være mange grunner til at de kaster inn håndkleet underveis:

1. De ønsker å holde på drømmen som en drøm,  I Paulo Coelhos Alkymisten hjalp hovedpersonen en glasshandler å øke omsetningen slik at han kunne realisere drømmen om å besøke Mekka. Han ble verken glad eller takknemlig, for hva ville han ha å drømme om etter Mekka?

2. De ser at prosjektet koster ressurser de ikke har, penger, arbeidskapasitet, utstyr, kompetanse, støttespillere og nettverk. Det kalles realisme, eller sunn fornuft. Risikoen blir for stor.

3. De ser at ideen ikke var så god som de trodde.

4. De tør ikke hoppe. De vet hva de har men ikke hva de får. De kan til og med risikere å få det til, og hva vil det gjøre med dem?

Enkelte ganger griper jeg meg selv i å stå ved siden av og tenke

"Ja men så hopp da! Hvorfor hopper du ikke? Ressursene og mulighetene er jo der!"

Fare, fare. Hvor ble det av jeg/du sorteringen på veien? Hva vet jeg om hvorfor de ikke hopper? Og hvem skal leve med konsekvensene, uansett hvilket valg de tar? Det jeg nemlig ikke vet noe om, er:

• tidligere mestringserfaringer (eller mangel på slike?)

• støttende holdninger i nærmeste familie og blant venner (finnes de?)

• hva slags drivstoff den indre motoren går på (anerkjennnelse? konkurranse? stabilitet? tilhørighet? idealisme?)

• selvbilde (ser han/hun de samme ressursene som jeg ser?)

• selvinnsikt (når pleier ting å trøble seg til? Ved for mye alene- og dødtid elller når det blir skikkelig travelt? hva er risikoen her?)

Et hopp som for én person åpner opp for ei framtid med grenseløse muligheter, kan for en annen være ensbetydende med selvskading. Det er ikke et valg andre kan ta for deg. Mot handler ikke om å tørre å hoppe. Mot handler om å ta riktig valg for din egen del. Noen ganger handler det om å bli stående, stabilisere fotfestet og orientere deg i det landskapet du er en del av før du går videre. Men påfyll er nyttig uansett, det styrker beslutningsgrunnlaget. Dette er et tema som opptar meg for tida, se også Om å ville noe på vegne av andre enn seg selv