Jasså sier du det, kan du ikke komme fra?

Jeg planlegger sommerfest, og ettersom dagen nærmer seg, kommer frafallene i tur og orden. Ikke noe dramatikk i det, det samme skjer hvert år og er en naturlig konsekvens av løse sommerplaner, uventede gjester og hauger av arrangement og avtaler som skal puttes inn i korte, hektiske sommerferieuker. Samtig snakket jeg med ei venninne som har takket nei flere år på rad, og som jeg dermed ikke hadde regnet med i år heller. Hun minnet meg om noe vesentlig, og som jeg egentlig vet fra før: "Uansett om jeg ikke får det til i år heller, er det viktig for meg å bli bedt, det gjør at jeg føler meg medregnet." Jeg kjenner ei jente som husker oppveksten sin som en serie av avvisninger knyttet til barneselskaper hun ikke ble bedt i , eller unger som kom i hennes selskap og poengterte at de motvillig var sendt dit av foreldrene. Hun brukte noen år av voksenlivet sitt på å tåle både manglende invitasjoner, og avbud som kommer i siste liten. Uansett hvor uskyldig bakgrunnen kunne være, trigget det minner som ikke var hyggelige. Heldigvis har det kommet bedre tider, mest på grunn av hennes egne bevisste og styrkende valg. Overskrifta er ei strofe fra en sang jeg husker fra noen år tilbake, om ei mor som på fødselsdagen sin dekker til barna hun venter på, men ingen dukker opp, så hun sitter alene med kaffe og kaker. Menneskesinnet er ganske sammensatt, og her kommer ei lita liste over mulige, kompliserte årsak-virkningssammenhenger: Årsak:  Jeg føler meg ikke interessant nok.Virkning:Jeg lar være å invitere deg, for du har sikkert ikke lyst.Jeg er invitert, men velger ikke å komme fordi jeg ikke vet hva jeg skal snakke om.Jeg takker ja, men trekker meg i siste liten av samme grunn.Årsak:Jeg har dårlig erfaring med avvisninger fra tidligere.Virkning:Jeg avviser først for sikkerhets skyld, for du kommer sikkert til å avvise meg.Jeg tror på en invitasjon først når den er gjentatt og bekreftet.Selv når du har gode grunner til å takke nei (uventet besøk, dårlig form osv), tolker jeg det som at jeg ikke er viktig nok.Når jeg ikke ble bedt, er det sikkert et bevisst valg at du ikke vil ha meg der... Faktisk trenger det ikke være så komplisert i det hele tatt. Noen gang passer det bare ikke. Neste gang passer det kanskje, eller gangen deretter. Midt opp i alt dette skal vi finne ut av hverandre og bevege oss i et landskap av forventninger, antakelser og tolkninger, samtidig som vi gjerne vil bevare helsa og humøret.  Jeg tror vi kommer langt med å tenke enklere og gruble mindre. De fleste mennesker gjør så godt de kan, og har en positiv intensjon bak det de gjør.  Selv skal jeg fortsette å invitere, både i år og neste år,  ta imot de som inviterer seg selv og nyte kvelden med de det passet for akkurat denne gangen.  Jeg gleder meg!