Jeg har tatt min beslutning, så kom ikke her med kjensgjerninger

Det var 1981 og russetid. "Jeg har tatt min beslutning, så kom ikke her med kjensgjerninger." Nettopp dette sitatet hadde jeg valgt som tekst på russekortet mitt, i trygg, men ser jeg nå, naiv, forvissing om at alle forsto ironien i utsagnet. En hel generasjon seinere er jeg nemlig ikke sikker på den forståelsen. Informasjonskanalene i verdenssamfunnet er mangedoblet på disse årene, og muliggjør for folk flest å oppsøke de av dem som bekrefter og forsterker den oppfatningen de allerede har tilegnet seg, enten spørsmålene gjelder folk, religion, politikk eller miljø. De tviler ikke, de vet. Fordi de får bekreftet det de tenker og tror gjennom sitt eget sensursystem. De velger vekk den informasjonsflyten som rokker ved de valgte sannhetene, og karakteriser meningsmotstandere som løgnaktige eller naive, samtidig som de leser seg opp på innlegg og oppdateringer fra egne meningsfeller. Hovedpersonen i Jeg er Brødrene Walker ser denne tilbøyeligheten gjennom blikk han møter, han kaller det omega-øyne, enten det gjelder predikantfaren som mener han er i sin fulle rett til å slå sønnen sin, eller kunstneren som utvikler bokbomber for å rette fokus mot galskapen i verden. De er ikke i tvil. De har funnet svaret. Akkurat samme mekanismen er beskrevet i media etter den store pedofilisaken Bergenspolitiet har rullet opp i vinter. På det mørke nettet har meningsfeller funnet hverandre, delt fantasier og tøyd hverandres grenser ytterligere, uten verken korrektiv eller motstand, noe som har ført til både flere og mer alvorlige overgrep. En venn av meg formulerer seg slik: "Jeg er ferdig med de diskusjonene som har ett formål, det vil si at den ene skal vinne og den andre tape. Går jeg inn i diskusjoner nå, er det  for å lære noe nytt, og utveksle tanker og erfaringer."  Han har slett ikke sluttet å diskutere, men han er inne på noe vesentlig, og det handler om noe mye større enn saklige diskusjoner. Det handler om en grunnleggende vilje til å forstå. Til å sette seg inn i andres ståsted og verdensbilder. Lytte når andre snakker. Og løse komplekse problemstillinger nettopp gjennom å se dem fra ulike vinkler, med ei rikholdig verktøykasse satt sammen av mennesker med supplerende kunnskap og erfaringer. Men det koster også. Fordi en slik strategi gir mindre individuell kontroll, ihvertfall på kort sikt, og personlige mål får redusert fokus i forhold til de kollektive. Hvor vil vi? Hva kan vi få til sammen? Og ikke minst, hva kan vi forhindre? Jeg er redd. Redd for polarisering og fremmedfrykt. Redd for reaksjoner og motreaksjoner. Redd for handlekraft uten refleksjon, og redd for manglende handlekraft der det måtte brenne, fordi de det berører, ikke vil se det. Det jeg er aller mest redd for, er at vi mister en kultur for refleksjon, samhandling og ytringsfrihet. At det blir viktigere å vite enn å lytte, og mer verdsatt å påstå enn å spørre. Kanskje ikke så rart, når vi ser det kan bli presidentemner av slikt. Haldis Moren Vesaas skrev diktet "Tung tids tale" under 2. verdenskrig. Kanskje har det ikke gått ut på dato. Tung tids taleDet heiter ikkje: eg – no lenger.Heretter heiter det: vi.Eig du lykka så er ho ikkje lengerberre di.Alt det som bror din kan ta imotav lykka di, må du gi.Alt du kan løfte av børa til bror din,må du ta på deg.Det er mange ikring deg som frys,ver du eit bål, strål varme ifrå deg!Hender finn hender, herd stør herd,barm slår varmt i mot barm.Det hjelper da litt, nokre få forfrosneat du er varm. 1945