Jeg kan ikke kjærlighet

Setningen falt lett i ei samtale mellom flere, den ble overlevert som en sannhet til oss som satt rundt bordet, slik er det med den saken, jeg kan ikke kjærlighet. Ikke trist, ikke bittert, bare en faktaopplysning blant mange. Jeg kjente på setningen, smakte på den, og tenkte at disse fire ordene kommer til å bli med meg videre, jeg kommer til å bære dem med meg til jeg får skrevet dem ut av hodet igjen. Det går ikke an tenker jeg, å ikke kunne kjærlighet. Ikke i sin ytterste konsekvens. Derimot har jeg stor forståelse for at at rammene for kjærlighet i vår kultur kan være heftige å forholde seg til. Samfunnet vårt er bygd på normen om "happily ever after", det vil si  forelskelse, kjærlighet, forlovelse og ekteskap til døden skiller dere ad, og kjernefamilieliv som konsekvens. Ære være alle de menneskene som sammen med sitt livs store kjærlighet finner seg godt tilrette innenfor denne ramma, og trives med det.  Men utenfor og halvveis innenfor denne premissen om alt eller ingenting, det Anne Kyong Sook Øfsti kaller den romantiske diskurs, kryr det av mennesker med ulike samlivsformer og kjærlighetsrelasjoner. Noen har funnet sin alternative form, mange er på leit, noen etter den rette, og andre etter balansen mellom frihet og tilhørighet, mellom avstand og nærhet, mellom trygghet og spenning. Mange av disse igjen stiller spørmål om sin egen evne til å elske, eller til å bli elsket, de passer liksom ikke inn i folden.  Betyr det at de ikke kan kjærlighet?  Nei, tenker jeg. Jeg tror nemlig ikke det er så enkelt. For meg er kjærlighet å ville godt. Å kjenne på fellesskapet, å glede seg sammen, å unne hverandre utvikling, å bli berørt av pregningsøyeblikk i et annet menneskes liv. Noen ganger klarer vi å gi alt dette til et annet menneske, andre ganger har vi nok med å trå vannet for ikke å drukne i våre egne utfordringer. Noen ganger får vi disse tingene tilbake, andre ganger må vi kjenne på savnet, enten vi er i et parforhold eller ikke. Noen ganger varer denne kjærligheten kort, andre ganger et helt liv..  Min påstand er at hvis vi evner å kjenne på disse følelsene, om enn i korte øyeblikk, kan vi kjærlighet. Det som står igjen, det vi som mennesker aldri blir utlært på, er hvordan vi forvalter denne helt spesielle ressursen, og hvordan vi utøver kjærlighet på en måte som skaper balanse i eget liv. Jeg vender stadig tilbake til Macom Leary i Tilfeldig turist, reisehåndbokforfatteren som forklarer sitt valg slik: “Det viktigste er ikke hvem jeg elsker mest, men hvem jeg er når vi er sammen” Han valgte den av to som fikk fram de beste sidene i han selv.