Jeg kan vente
- Hedvig Rognerud
- 9. feb. 2014
- 3 min lesing
Litjmor og jeg leser. Vi leser "Jeg kan hjelpe til" og "Jeg kan vente". Bøker fra hennes foreldres barndom. Det er litt rart å vente. Og litt vanskelig noen ganger. I blant får jeg høre at jeg er dårlig på å vente. Kanskje er jeg det, eller kanskje ikke. Selv vil jeg hevde at jeg er dårlig på de situasjonene der jeg ikke får gjort noe fra eller til. Da er det ikke selve ventingen, men mangelen på handlingsrom og påvirkning som slår meg ut. Det er nok en grunn til at venting er et tema allerede på pekebokstadiet. Vente på tur. Vente til alle har satt seg til bords. Eller til alle er ferdige med å spise. Vente til noen har tid. Senere kommer alle opplevelsene vi gleder oss til. Første skoledag. Helgetur til besteforeldre. Juleaften. En liten feriegjest vekket meg en grytidlig oktobermorgen for mange år siden med følgende klokkeklare melding: "Vet du hva, det snør ute! Og da skal vi til Costa Rica!" Foreldrene hadde forklart henne at de alle skulle på ferie når vinteren kom, men de hadde ikke tatt høyde for tidlige snøskurer på fjellet og den direkte koblingen i jentas hode mellom snø og vinter. Det finnes mennesker som bruker hele livet på å vente på det livet de egentlig skulle hatt, et liv med færre humper og tvilsomme overraskelser enn det de lever akkurat nå. Det finnes mennesker som ikke griper tak i de sjansene som fyker forbi, siden det kan dukke opp noe som er enda mer attraktivt rundt neste sving. "Vente og se" tenker de kanskje, eller "vet ikke nok", og reflekterer ikke så mye over hvordan denne holdningen kan påvirke livskvaliteten på sikt. Har du forresten hørt noen fortelle deg at de "hadde tenkt, men det rette tidspunktet dukket aldri opp.."? Selv vet jeg at jeg burde ha ventet noen ganger, og gjennomført forundersøkelser av både vannkvalitet og dybde før jeg hoppet, så hadde jeg kanskje sluppet å hoste og harke meg opp på land igjen, og kave i strandkanten ei stund for å komme meg til hektene. Men jeg har både lært og vokst på erfaringene mine. En lokal kunstner monterte en gang noen stoler på et gjerde langs hovedfartsåra der vi bor. Han inviterte folk til å ta installasjonen i bruk, og virkelig kjenne etter hvordan det er å sitte på gjerdet, noe som jeg opplever er en avart av å vente og se. Hvor lenge kom de til å finne seg til rette i denne tilstanden? Akkurat nå venter jeg på noe konkret, noe håndfast jeg ikke selv har kontroll over, og det går sin gang uansett. Det er helt greit. Men jeg innrømmer: Å vente på at mitt eget liv skal ta ønsket retning, det er jeg dårlig på, skikkelig dårlig. Den type venting forbinder jeg mest med et vakuum, et ingenmannsland, ei glassboble. Da vil jeg heller aksjonere på en kombinasjon av av informasjon og intuisjon, og ta sjansen på å tryne en gang i blant. Hvordan er du på å vente? LIVET SOM BLEI BORTE Kari Bremnes (Gåte ved gåte) Ho Rita jamra over at ho hadde mista sitt liv Ho hengte det i garderoben tel en cover charge som va uhyre stiv Ho trudde det hang trygt der skulle bare inn og se men da ho kom tebake etter xx antall tima var det borte Kem har tatt det, sir ho Rita, kem har gjort det? - Her får æ tebake et heilt anna skinn enn det æ leverte inn og alt garderobedama kan si e at her må vi regne med svinn og med flekka og flenge Men ho Rita kan ikkje forstå at ho har vært borte så lenge Ho Laila forsøke å hjelpe hente alt som hentes kan hente såpe, hente vann hente og en leken mann Ingen effekt Ho Rita e minst like knekt Peike på alle de tilpassa livan som farte forbi og sir: SE! Sånn va det livet æ hadde før dette fikk skje Da e det ho Laila får bud om at lebestiftfargen ho alltid har brukt e gått ut Nu går de som to vandrersker på skift Rita etter livet sitt, Laila etter lebestift Rita sir at livet va så reint og uten flenge sir at da ho hang det fra sæ va ho ikkje borte lenge Men det va ho .
Comentários