Jeg nekter!

"Det var ikke meningen at det skulle bli slik.Hadde det bare vært annerledes, ville alt vært mye bedre."  Det finnes mange ulike varianter av slike setninger. Jeg har brukt dem selv, oftere før enn nå,  og gjentatte ganger har jeg lyttet til andre som har sagt noe tilsvarende. Som observasjon eller opplysning å betrakte, er slike setninger helt ok. De forteller at det en gang fantes en plan for hvordan ting skulle utvikle seg, inntil det skjedde noe annet. Problemet er bare at hvis du nekter å se ting slik de er nå, og hvis du blir hengende fast i den opprinnelige tanken om hvordan ting burde vært, havner du fort i følelsen av å bli dratt på magen etter et kjøretøy i fart, uten kontroll verken på tempo eller innhold.

Den siste boka til Per Petterson heter Jeg nekter. Med en far som slår og ei mor som rømmer for å sikre seg selv, har hovedpersonen i boka hundre grunner til å tenke at alt burde vært annerledes, og det gjør han helt sikkert også. Likevel finnes det mange måter å nekte på. Du kan nekte å forholde deg til de hendelsene som berører deg, eller du kan nekte å la deg knekke av dem. Han velger det siste, og tar grep på vegne av både seg selv og søstrene. Bestekameraten derimot, som kommer fra et relativt trygt hjem, når et vendepunkt i det øyeblikket han selv ikke klarer å etterleve de verdiene han mener et vennskap bør være tuftet på, og utløser en endeløs rekke av selvkritiske og destruktive tanker for sin egen del: "Hadde jeg bare..." Vi følger disse to guttene fra tidlig barndom, gjennom tette bånd og løsrivelse til de tilfeldig møtes igjen i midten av førtiåra. De er begge fremdeles på leit etter fotfeste i livet, men tilnærmingen er ulik. De nekter, men hva de nekter på vil påvirke utfallet og framtida.  Jeg liker Per Petterson.