Jeg vil klatre, er det klart? - Om drivere og verdivalg

Jeg vil klatre, er det klart?

Toåringen sto bredbent og talefør på toppen av et vaklevorent klatrestativ, med to små knyttnever godt plantet på hver sin hoftekam. Blikket hun sendte meg, var mer bestemt enn trassig. Beskjeden var ment som ren informasjon og trengte ingen svar. 

Selv risikovillige barn overlever barndommen, og da vi oppsummerte ferieopplevelsene våre denne uka, var det en voksen kvinne som kunne fortelle meg at oppoverbakker på fjelltur var kjedelige hvis de var fri for innlagte klatrepartier.

Det som slo meg da, og slår meg nå, er at dette er gener hun ikke har fått fra meg. Selv er jeg født med høydeskrekk, halvgod balanse og uten spenst. Derimot er jeg ganske god på basefunksjoner, og å fange opp hvor jeg trengs mest.

Det er disse variasjonene i ferdigheter, holdninger og verdier som gjør livet spennende, samtidig som de krever noe av oss.

Vi kan ikke måle andre ut fra hva som ville vært riktig for oss selv i samme situasjon. Jeg er ikke, og skal ikke være en klatrer. Likevel synes jeg klatring er kult.

Mangfold og nettverk

For meg er sommerferien en påminning om hvor forskjellige vi mennesker er, hvor ulikt vi prioriterer, og hvor stort mangfold jeg finner bare i eget nettverk. Der er det kanskje likevel én fellesnevner:

Jeg har en tendens til å trekke til meg mennesker som tar aktive verdivalg, og som ser farger og muligheter der andre lar seg overvelde av arbeidsmengden som må til. I løpet av noen hektiske uker om sommeren finner vi endelig rom til å treffes, og til å oppdatere hverandre på hva som er viktig nå.

Noen følger drømmen med stor D, mens andre dras dit de trengs mest. De legger ned en solid innsats for at andre familiemedlemmer skal kunne leve sin drøm, eller rett og slett for å få kabalen til å gå opp. Landbruk, dyr, kulturarv, matproduksjon, familie, natur, kultur og formidling er blant de mange viktige driverne, og de færreste teller arbeidstimene som går med.

Verdidriverne våre

Vi er ikke alltid bevisst våre egne verdier, men det er de som får oss til å stå opp hver morgen og gå løs på dagens arbeidsoppgaver. Det at vi er en del av noe større enn oss selv, og at vi kjenner mestring og har en retning, styrker gjennomføringskraften vår betraktelig.

Et par jeg kjenner til, kjøpte et falleferdig hotell for noen år siden, og begynte på et omfattende oppussingsprosjekt. De fortalte at de etter hvert hengte opp en lapp på toalettet, der de hadde skrevet ned hvorfor de jobbet så hardt på dette prosjektet, og hva de drømte om. De hadde dager da de trengte påminningen.  

Noen vet fra de er små at de må klatre fordi de blir glade av det, andre bruker et helt liv på å finne ut av sine drivere, og hva som gir mestring og mening. Denne helga har jeg besøkt ei jeg ble kjent med for flere år siden mens hun fortsatt lette etter den beste måten å bruke ressursene sine på. Nå har hun funnet både mål og mening sammen med en trivelig gårdbruker et annet sted i landet. Sammen bobler de over av kreative og bærekraftige utviklingsideer for gården.

Jeg ville ikke tatt den jobben noen av disse har foran seg, men jeg gleder meg stort over valgene de tar, og at de vet hvorfor det er viktig for dem. Selv har jeg nok med late sommerdager med hage, drivhus og bading i Mjøsa.

Fra feriegjest til rådgiverrollen

Samtidig vet jeg at når høsten kommer, er det dette jeg skal jobbe med. Jeg skal hjelpe mennesker med sterke verdidrivere å sortere i egen hverdag, slik at de tar valg som er bærekraftige for egen del, både når det gjelder klima, økonomi og egen helse og velferd.  

Enn så lenge er jeg bare en av heiagjengen, og nyter sommer, sol og den verdiskapningen disse menneskene bidrar med i små og store lokalsamfunn rundt om i landet.