Jenter som tør å hoppe

"Jeg liker rosa!" Litjmor går sin tredje vår i møte, og i dagens skypesamtale viser hun stolt fram sine helt nye joggesko. At skoene i realiteten er lilla, forbigås i stillhet, i stedet prises våren og gleden over snø som smelter og muligheten til å gå tørrskodd til og fra sandkassa. Litjmor er glad i livet, og spesielt i smykker, naboens traktor, lillesøster, rosa klær, snøskuffa, skiene sine, bøker, hårspenner og å hjelpe til med både murpussing og bollebaking. Hun er i ferd med å forme identiteten sin, og vi hjelper til. Vi forsterker og oppmuntrer, vi toner ned og korrigerer, både bevisst og ubevisst i hvert møte med den vesle, og hennes egen utvikling går så fort at det er vanskelig å henge med i svingene når halvparten av samtalene foregår via elektroniske hjelpemidler. Selv har jeg ingenting imot rosa, det er en sterk og flott farge. Det er hva vi legger inn i fargekodene vi må være bevisst på, at de representerer et mulighetsrom for utfoldelse og positiv identitet. Til alle tider har vi benyttet oss av farger som symbol på gruppetilhørighet. Samtidig tenker jeg at endeløse rekker med rosa og lyseblå barneklær i butikkene vitner om et stereotypisk tenkesett med lite rom for mangfold. Kjønn er slik jeg ser det, bare en av uendelig mange måter å gruppere mennesker på, men vi tilpasser oss denne todelingen styrt av markedskreftene i samfunnet (har storesøster vokst fra sine rosa ski, blir du likevel nødt til å kjøpe lyseblå til nestemann, osv..) relativt ukritisk. Det kan jeg også leve med, og selv om prinsesseperioden starter tidlig og varer noen år, er det også bare en periode som går over. Problemet er bare at med disse rollene følger det en del regler, regler som legger bånd på kreativitet, fysisk utfoldelse, og alternative utviklingsretninger. Forskjellen mellom gutter og jenter øker, og i tillegg er det risikosport å legge seg ut med "sjefsprinsessa" i barnehagen eller i klassa, hun som definerer reglene. I Always sin reklamevideo om hvordan jenter løper, her kommentert i Dagbladet i juni i fjor, dukker det opp holdninger vi, uten å se konsekvensene tidsnok, begynner å skape tidlig. Jeg innrømmer at jeg er opptatt av kropp, det vil si av hvordan mennesker bærer kroppen sin. Her på fjellet er unge jenter i fine kjoler og høye hæler ofte et fornøyelig syn, der de stolprer av gårde tydelig utilpass over å ha lagt igjen joggeskoene hjemme, og over at de trange skjørtene påvirker skrittlengden. Jeg humrer når jeg ser dem, fordi de så tydelig signaliserer en energi de en stakket stund legger bånd på, men likevel er til stede som livskraft i hverdagen. Det er den energien som bringer dem videre, til å sparke av seg penskoene og bevege seg i eget tempo ut over kvelden. Andre ganger treffer jeg jenter som konsekvent beveger seg med små skritt, begrenset inn en rolle de gjennom år har pusset på og tilpasset seg. Rosafargen er for lengst byttet ut, men bevegelsesfriheten er likevel mindre enn noen gang. De har blitt sånn, slik som noen av jentene i filmen over. Holmenkollen skifestival  er en av de mindre gode hjelperne neste helg når de bevisst (?) legger jentehopprennet utenfor festivalens kjernetid, og i tillegg utelater å markedsføre akkurat dette rennet. Vi snakker om dyktige idrettsutøvere som hentet hjem VM sølv i mixed laghopp i Falun i februar, idrettsutøvere som i en årrekke har slåss for retten til å konkurrere, men som fortsatt ikke er helt inne i varmen. Fordi de er jenter. Jenter som tør og kan å hoppe. For meg må de gjerne ha rosa drakter.