Just don't! Eller kanskje likevel?

Har du opplevd å være tilskuer til mennesker som setter i gang en prosess du bare vet må gå galt? Der det ene drar det andre med seg og plutselig skyter alt fart og er på tur i helt feil retning? Det kan dreie seg om feiltråkk i nedoverbakke på en steinete fjellsti, eller mer personlige valg og prioriteringer. En historieforteller jeg hørte for flere år siden, fortalte en anekdote om de forskjellige menneskelige tilstandene som lekte gjemsel. Det endte med at galskapen, etter at han hadde klart å finne både latskapen, overmotet og tvilen,  lette etter kjærligheten inne i en busk.  Han stakk flere ganger inni busken med en spiss kjepp. Til slutt kom kjærligheten krabbende ut, mens hun blødde fra begge øynene. Galskapen ble svært fortvilt, han hadde ikke tenkt å skade henne, han hadde bare blitt litt ivrig, og nå visste han ikke hva godt han kunne gjøre for henne.  Fortelleren avsluttet anekdoten slik: "Og siden den gang har kjærligheten vær blind og galskapen dens trofaste følgesvenn."  Når vi tenner på et prosjekt, eller en drøm for den del, har tilstanden mye til felles med den blinde kjærligheten og galskapen som følger hakk i hæl. Dette er en kjemperessurs, for med på lasset følger et tonn med energi, pågangsmot og optimisme enten drømmen er et gammelt hus, et nytt forhold eller en egen bedrift.  Problemet er bare at vi i denne fasen fort kan stenge ute all informasjon som ikke stemmer overens med drømmen vi har skapt. I  forelskelsens rus overser vi atferd som vi egentlig vet vil skape problemer på sikt, vi undervurderer arbeidet som ligger foran oss eller overvurderer markedsgrunnlaget for det vi skal starte med. Det er ei herlig tid, og farlig. Noen av valgene vi tar , må vi leve med til evig tid, ihvertfall konsekvensene av dem. Jeg har sittet på gjerdet mer enn en gang og observert personer og prosesser. Til tider er jeg entusiastisk heiagjeng, noen ganger tenker jeg "Det kan gå bra" og atter andre ganger ringer varselbjellene så høyt i hodet at de konkurrerer om oppmerksomheten med ord som: "Just don't. Er du klar over hva du begir deg inn på??"   Den som noen gang har antydet overfor en tenåring at drømmeprinsen hun akkurat har møtt kanskje best hører hjemme i et mareritt, vet hva motstand er.  Om jeg ikke har vært der, har jeg truffet andre drømmere. Men hva gjør du hvis han eller hun ikke vil høre? Lener deg tilbake og tenker: Ditt liv, ditt valg? Ok, Jeg - du sortering i praksis, det er bra. Men hva hvis du vet at å gå videre på den stien denne personen har valgt, vil få store konsekvenser for fysisk og mental helse eller privatøkonomi? Har du plikt til å ta grep? Har du rett til å ta grep? Det finnes ikke noen fasitsvar på disse spørsmålene. Jeg tror likevel det er viktig å bry seg, stille oppfølgende spørsmål og sjekke ut beslutningsgrunnlaget. Vise at du bryr deg om, ikke med. Valget ligger uansett hos den enkelte. Og skulle denne personen komme slukøret tilbake etter ei stund, etter å ha erfart det du prøvde å fortelle, da er det godt at bruene ikke er brent, og at muligheten til å få bry seg om, fortsatt er til stede. Noen ganger kan det være du som tok feil også, og malte fanden på veggen helt uten grunn?