Kunsten å by på seg selv

Vel hjemme fra tre intense dager med etablerere i startgropa, ivrige, engasjerte, nølende og modige mennesker på tur ut i verden for å fortelle folk hvorfor de skal bruke tid og penger på akkurat dem og deres prosjekt. Alle har noe de ønsker å formidle eller dele, noe de tror på og brenner for. Men hvordan få det ut? Hvordan by på seg selv på en måte som kjennes ekte både inni og utenpå? Og hva hvis kunden vil ha noe annet, er det alltid kunden som har rett? Diskusjonene går høyt, ikke minst om akkurat dette punktet. Det er godt å være hjemme igjen. Naiv som jeg kan være i blant, bestemmer jeg at det har vært nok jobb for ei stund, setter meg godt til i sofaen, skjenker meg en kopp rooibos te og slår på pc'n for å tenke på noe annet. Inne hos billedkunstneren Bjørn Hølbakken og Vannlandet finner jeg et lite hvileskjær, helt til jeg plutselig kastes tilbake dit jeg kom fra:

"Å male motiver som mine går ikke alltid upåaktet hen og jeg blir i blant rådet til å male noe annet. Selv tror jeg det er fordi de som råder meg føler noe i møtet med kunsten min som de ikke vil kjenne på. Det vil si at det ikke er bildet i seg selv som er utfordringen, men følelsen de selv er eier av. For det jeg forsøker å åpne en dør mot handler sjelden om glede, kåthet, latter eller iiieeeyyy dette var moro. I stedet handler det ofte om noe sårt."

Han, som lever av kunsten sin, blir altså rådet til å male noe annet, noe "snillere". Hva var det vi diskuterte igjen? Har kunden alltid rett? Diskusjonen fortsetter inni hodet mitt, for og imot. Når vi byr på oss selv, vekker vi reaksjoner, og noen ganger sterke følelser. Det første som er viktig å huske, er det Bjørn skriver, nemlig at det ikke alltid er det vi byr på som er utfordringen, men hva det gjør med den personen som opplever det, hva det henter opp av minner, erfaringer og assosiasjoner. Det én legger vekt på, kan være uvesentlig for en annen, og bli helt feil for den tredje. Det andre viktige her, er at vi selv må vite hvem vi er og hva vi står for. Hvis kvalitetshåndverk er varemerket vårt, kan vi ikke plutselig komme med en billigløsning. Ting må henge sammen, og gi mening, og vi må tørre å si det høyt: "Dette er er det du får hos meg/oss."  Som coach lever jeg av å støtte og utfordre andre mennesker mot videre utvikling. Det er mitt ansvar å fortelle det, slik at de jeg snakker med er forberedt på utfordringene som kommer, for de utfordringene er en del av meg og måten jeg jobber på. Hvis det de egentlig ønsker er en ukomplisert, varmende omsorg, finnes det andre steder som tilbyr nettopp det. Jeg kommer ikke til å slutte å utfordre. Fleksibel kan jeg være likevel, i forhold til både tid, sted varighet og tema. Slik som Bjørn må male sine bilder, de som kommer fra hjertet og forteller hans historie slik han ønsker å formidle den. Kunsten å by på seg selv handler i mitt hode om å være ærlig nok, formidle det grunnleggende med akkurat deg og ditt produkt, det du alltid kan garantere, det som i etablererverden nå for tiden heter "verdiløftet". Kommunisere så tydelig at det blir riktig for de du ønsker å nå, men likevel ikke for alle. Det er helt ok. Noen ganger handler løftet ditt om å utfordre, andre ganger om å ivareta, å inspirere, eller kanskje om  kreativ problemløsing. Rundt dette verdiløftet kan du pakke hvor og når og hvem og hva og hvordan. Det står støtt likevel.