Kunsten å skape et fiendebilde

Vi ser det i storpolitikken. Russerne som vil befri Krim fra nazistene i Ukraina. Europa som vil redde både Krim og Ukraina fra den nasjonalistiske, sultne og grådige russiske bjørnen.  Bildene som tegnes er endimensjonale og polariserte, og spørsmålet vi som tilskuere stilles ovenfor, er det samme fra begge sider:

Med en tilstrekkelig geografisk avstand til problemstillingen, og til konsekvensene av de handlingene som utføres, blir overblikksbildet klart og tydelig. Maktkamp, propaganda og valgte sannheter er en vesentlig del av all krigføring, på alle sider i en konflikt. Men hva når vi ikke har dette overblikket, og selv står ved foten av det fjellet som er stridens kjerne? Hvilke midler tar vi i bruk for å fremme den løsningen vi brenner for? I lokalpolitikken, i et familieoppgjør, i forhold til en konkurrent eller tidligere samarbeidspart? Kunsten å skape et fiendebilde ligger latent i oss, og talentet er foredlet gjennom generasjoner. Her kommer oppskrifta:

• Vær tydelig på dine egne edle motiver.

• Fortell nesten alt.

• La det skinne gjennom at du vet mer.

• Så tvil om den andres motivasjon, ikke som påstand men i spørsmåls form.

• Spre uheldige rykter, men sørg for at de alltid har en kime av sannhet i seg,

• Unngå direkte løgn. Det slår tilbake på deg selv.

Manipulasjon er ett ord på dette. Politikk er et annet. Oppriktig engasjement er et tredje. Ofte er det en blanding av alle tre, der engasjementet for en sak vi tror på, bevisst eller ubevisst bringer oss ut i dette landskapet av halvsannheter og mistenkeliggjøring. Likevel er det ikke alltid her de gode løsningene er å finne.  Noen ganger handler det om å stoppe opp for å lytte, eller å se en gang til. Kan det være, hvis vi tør å være oppriktig nysgjerrig på motpartens bevegelser, at denne også har noe han eller hun  tror på med hele seg, men i kampens hete spinner av gårde med noen uheldige virkemidler, akkurat slik som deg og meg?