Ligner, ligner ikke

Siste innspurt før jul, denne høytida der alle skal hente fram sine aller mest elskelige sider, og utvise all medmenneskelighet vi har satt på vent tidligere i året. Hodet mitt er fylt med inntrykk fra nyhetsbilder knyttet til krig, religion og politikk, mens arbeidsdagene går med til å styrke egne ferdigheter i møte med mennesker som har ulik tilnærming til både det ene og det andre. Det er ett tema som går igjen overalt, og det er forskjellighet, og hvordan vi møter mennesker som er annerledes fra oss selv. I forrige uke hørte jeg om en gruppe gruvearbeidere som ble overfalt natterstid. Inntrengerne delte dem i grupper etter religion, for så å drepe den delen av gruppa som hadde et annet livssyn enn dem selv. Malala er i Norge fordi hun ikke aksepterer forskjellsbehandling mellom gutter og jenter og deres rett til utdanning. Her hjemme kan vi sitte hoderystende og lage skille mellom "dem" og "oss", og tenke at slik grov uforstand disse menneskene har blitt utsatt for, aldri vil skje i vårt opplyste, lille, trygge land. Men er det slik?  Eller er det mer at våre skiller mellom verdige og uverdige er like tydelige, men at virkemdlene vi benytter ikke er like brutale? Jeg tenker at all forskjellighet i gitte situasjoner kan være kilde til  konflikt, og at konfliktstoffet grovt sett kan graderes i tre nivå: 1. Vi er uenige/forskjellige men det kan vi leve med. Dette skjer hver dag, hjemme, på jobben, i barnehagen og på skolen. Sunn, naturlig friksjon som kan gi ny innsikt og gode forhandlinger. Faresignal: grønt. 2. Vi er uenige/forskjellige og du er dum. Her har vi vel også vært alle sammen, og henfalt til sladring, allianser, latterliggjøring, og forberedt neste trekk for selv å vinne kampen. Respekten for motparten synker parallelt med nysgjerrigheten på hva vi selv har å lære. Faresignal: gult. 3. Vi er uenige/forskjellige og du er ond. Dette er krig. Fravær av respekt er påfallende, motstanderen fratas menneskelige egenskaper og disse byttes ut med karakteristika som ond, grusom, fortjener ikke bedre, avskum osv. og grenseoppgangen mellom å "ta" og å "utrydde" blir diffus. Faresignal: rødt. Med dette bildet som bakteppe har det gjort godt å tilbringe to dager med faglig påfyll der den røde tråden handler om verdien av forskjellighet. Om hvordan grupper og organisasjoner trenger ulike mennesker med hver sine ferdigheter for å utfylle hverandre. Om viktigheten av å ivareta alt fra kreative prosesser og gode menneskemøter, til struktur, framdrift og handlingsplaner. Ingen av oss er gode på alt dette alene. Derfor er det viktig å åpne opp for de menneskene vi ikke ligner, de som ivaretar de sidene vi selv fort tar lett på. De som stiller kontrollspørsmålene når vi bare vil videre, eller som tar seg tid til å lytte når vi er midt oppe i vårt eget. Disse menneskene som fort kan irritere fordi de tar for stor eller for liten plass, bremser når vi vil gasse eller omvendt. Vi trenger dem fordi det er de vi har noe å lære av, og fordi vi selv har noe å tilføre den andre veien. Men noen ganger må vi ha hjelp til å se dette, og verktøy til å ta denne kunnskapen i bruk, hvis ikke kan vi havne i konfliktnivå 2 før vi vet ordet av det. Førjulstida er offisiell refleksjonstid i landet vårt. Kanskje en av øvelsene denne desembermåneden kan være å se oss rundt. Hvordan møter jeg forskjelligheten i min hverdag? Er det noe jeg selv kan gjøre annerledes? Og er jeg villig til å ta det grepet?