Litt trygt å være redd?

Vi var omtrent halvveis i et etablererkurs, innsalg sto på dagsorden, og jeg kastet ut et spørsmål: "Hva er det verste som kan skje i et salgsmøte?" De to første som strakte hendene i været kom med ulike bekymringer: "At jeg ikke får solgt noe" svarte den første, mens den andre sa "At  jeg får solgt, for da må jeg jo levere". Dermed var grunnlaget lagt for en spennende diskusjon den nærmeste timen. Her om dagen fikk jeg spørsmål om det var verdt å investere i et studium som vedkommende var redd for ikke å klare. Jeg svarte noe sånt som at hvis det var eneste grunnen til bekymring, så var det verdt det, rett og slett fordi det knapt finnes noe mer normalt enn å være redd for ikke å få til ting. Jeg har møtt erfarne skuespillere som kaster opp før de går på scenen, rutinerte skribenter som kvier seg for å lese tekstene sine høyt, og dyktige ledere som mener de ikke kan noen ting.  Men hvorfor er det sånn? Hvor kommer den fra denne selvbegrensende tanken om at det vi gjør, sikkert ikke er bra nok? Deler av svaret er kulturelt betinget, mye har med oppvekst å gjøre, for noen dreier det seg mest om koketteri, mens andre kjenner på reell angst når de beveger seg inn på nytt område, angst for ikke å strekke til. Sammensatt er det ihvertfall. En gang jobbet jeg med kommunikasjon og markedsorientering for et rådgivende ingeniørfirma, Vi tilbrakte to dager på fjellet og snudde mange steiner i organisasjonen. Den jeg husker best fra oppholdet, var den eneste iranske ingeniøren i et solid og velrennomert norsk fagmiljø, og frustrasjonen han ga utløp for på dag to: "Typisk dere nordmenn, dere kan aldri si at dere er flinke til noen ting!"Hva er det verste som kan skje 1: Du får ikke solgt. Nei vel, hva kan du lære av det? Hva kan du gjøre annerledes neste gang? Forberedelser? Kroppsspråk? Lytte og lese den du er i møte med?  Forberede deg enda bedre? Hvis noe ikke virker, gjør noe annet. Du har akkurat hatt tilgang på en flott læringsarena, bruk den for det den er verdt. Det er ikke farlig, og heller ikke verdens undergang, du har bare mulighet til å bli litt klokere.Hva er det verste som kan skje 2: Du får solgt, og uæææhh, tenk om det du leverer ikke er bra nok? Boka di er antatt, og skal etter hvert eksponeres for tusenvis av lesere (og en håndfull kritikere), bære eller briste. Eller du har solgt kompetansen din og skal vise at du duger i jobben, tenk om de blir skuffet, at du ikke holder mål? Det finnes ett alternativ til denne risikoen, og det er å la være å eksponere seg, og i stedet bli stående støtt med begge beina på bakken, med tilsvarende liten framdrift. Jeg tror prestasjonsangsten har kommet for å bli, den kan til og med gjøre litt nytte for seg, som en slags kvalitetssikrer  på at du skjerper deg, eller at du ikke tar helt av. Går det likevel an å takke for at den ble med ombord, anerkjenne den for ønsket om å beskytte deg, men samtidig markere at det er du og ikke den som styrer skuta? Jeg tror det går.