Livets mange faser...

Det siste året har jeg gang på gang blitt påmint livets forgjengelighet hva gjelder (beste-)foreldregenerasjonen. Den ene etter den andre i omgangskretsen har, i likhet med meg selv, tatt farvel med en av foreldrene sine, mens andre bruker tiden i skytteltrafikk mellom sykehus, jobb og heim.  Når vi utveksler erfaringer underveis, før og etter disse milepælene, har vi ganske ulike historier å fortelle. Fellesnevneren er at det dukker opp minner, om oppvekst, våre egne valg og verdier vi har tatt med oss videre i livet. Vi er et produkt av den oppveksten vi har hatt, og er på mange måter preget av de menneskene som har stått oss nærmest. Noen har levd et helt liv i opposisjon mot regler og rammer som preget barneårene, mens andre er opptatt av å videreføre nettopp de verdiene de har med seg hjemmefra til generasjonene som følger etter. Det kan være gode grunner til begge deler. Jeg hadde en naiv forestilling om mine egne selvstendige valg noen år, nettopp fordi jeg ikke trodde at disse valgene var i samsvar med det som var forventet av meg. Senere i livet har jeg oppdaget at de grunnleggende verdiene jeg har med meg hjemmefra, har vært styrende for valgene mine likevel. Jeg er faktisk oppdratt til å bli selvstendig.. Da jeg tok farvel med far i fjor vår, kjente jeg på en følelse som var sterkere enn sorgen, og det var takknemlighet for de ressursene jeg gikk inn i voksenlivet med, og som foreldrene mine på hver sin måte tilførte meg, og også en takknemlighet for å bli akseptert for den jeg er. Jeg vet at den aksepten ikke er alle forunt. Det som opptar meg mer og mer, er hvordan møtet med døden oppleves. Far hadde en demensdiagnose som gjør at vi aldri får vite om han forsto hva som var forestående, men han sovnet fredelig i trygge omgivelser. Noen forteller om foreldre som var godt forberedt, tok farvel med sine og takket for et godt liv, mens  andre forteller om fortvilelsen over så mye uopplevd de gjerne vil hatt med seg først. Andre igjen fikk ikke muligheten til å ta farvel, avskjeden kom for brått. Uansett er det tid for refleksjon. Har vi ryddet opp i forholdet til våre nærmeste, og hvem vi selv vil være? Hva vil vi ta med oss videre og forvalte så godt vi kan? Til hva vil vi si "Takk for følget, men nå trenger jeg deg ikke lengre." ?  Hvordan vil vi at våre barn skal oppleve oss i alderdommen? Og, ikke minst,  hva har vi å vi takke for?