Men det problemet er over i morgen..

Godt nytt år! Jeg har tilbrakt jule- og nyttårshelga på Cuba, og ulike menneskemøter har gitt et godt fundament for tanker og refleksjoner i starten på det nye året, rundt hva som er viktig og hvorfor. For hva gjør du egentlig en nyttårsaften i Havanna? Beste tips fra Lonely Planet er å bli kjent med cubanere og flyte med. Som sagt så gjort, noe som igjen førte til en hyggelig, spennende og lærerik lunsjinvitasjon den første dagen i det nye året.  Den virkelige vekkeren kom da våre nye venner spurte oss om vi var fornøyd der vi bodde den siste natta, og vi dro på det, siden det var en del å utsette på denne siste overnattingen i forhold til erfaringene vi hadde så langt på turen.  Svaret kom raskt: "Men det problemet er over i morgen.."  Jeg forsto med en gang hvor riktig denne kommentaren var, og hvordan eget fokus på kontinuerlig behovsdekning fort kan overskygge de verdiene som virkelig betyr noe. Så å si alle cubanere vi fikk kontakt med på denne to uker lange reisen, var i løpet av samtalene våre innom viktigheten av kjærlighet og familiebånd, fellesskap og tilhørighet. De omtalte hverandre med respekt, løftet opp den enkeltes bidrag til fellesskapet og viste omtanken for hverandre i både ord og handling.  Hverdagsutfordringer knyttet til utdaterte rørsystem, dobbeltøkonomi, vann uten trykk, manglende tilgang på basisvarer som såpe og papir og svært begrenset nettilgang vaket rett under overflaten, men ble likevel vektet mindre viktig enn grunnverdiene knyttet til samhold og det å ta vare på hverandre. Cuba er i endring, og munnhellet gjennom flere år har vært "Reis til Cuba før det er for seint". For seint til hva? Forsvinner denne rausheten med økt levestandard? Vil økt nettilgang redusere den fysisk sosiale omgangsformen? (For det er både interessant og litt skremmende å studere de få parkene med wifi-sone, og den sammenklumpede, men likevel asosiale atferden til utenlandske "zombier" med hver sin mobil..)  For seint for hvem? Før kostnadsnivået gjør det mer krevende for oss som turister? Jeg har opplevd det før, etter ei reise til India for 9 år siden, og kjenner på samme følelsen igjen, å komme hjem i en tilstand av ydmykhet ispedd litt tristhet over at det kanskje er vi som har mistet noe på veien. Noe som handler om umiddelbarhet, spontanitet og livsglede som overskygger disse problemene som er over i morgen. Og ikke minst evnen til å by på oss selv i møte med andre, med raushet og varme. Som når vi hadde havnet på "feil" side av byen Havanna, lette etter et spisested som viste seg å ha lukket selskap, og en av de ansatte fulgte oss flere kvartaler bort for å vise hvor vi burde spise, "for der var solnedgangen så vakker". Og det var den virkelig, denne siste dagen i 2018. Mitt nyttårsforsett for 2019 må være å by på flere solnedganger...