"Men hun ble jo med han på rommet?"

Ja, og så?, tenker jeg.  Denne, og lignende kommentarer, er nemlig en klassiker i etterkant av nye overgrepssaker som rulles opp, og jeg kjenner at den gjør noe med meg langt inn i det innerste av grunnverdiene mine. Hver gang. Jeg som lever av å få folk til å se ting fra flere sider, kjenner at akkurat her finner jeg bare én side å se saken fra. Den heter respekt og menneskeverd. I mitt bilde av verden fører det med seg følgende kjøreregler:

1. Seksuelt samkvem mellom to parter skal bare foregå når begge ønsker det.

2. Å bli med noen på rommet er ikke ensbetydende med å ønske samleie.

3. Flørt eller åpenlys beundring er ikke ensbetydende med å ønske samleie.

4. Ungdomstida skal blant annet brukes til å teste ut egne grenser, det gir ikke voksne rett til å pushe disse grensene.

5. Når man i tillegg er rollemodell og mentor, gir det et spesielt ansvar i forhold til punkt 4.

6. Det er til enhver tid lov til å ombestemme seg, og det skal respekteres.

7. Nei kan sies med mer enn ord.

8. Ingen er noen sinne skyld i å ha blitt utsatt for overgrep. Det er heller ikke der skammen skal ligge.

Vi er alle ansvarlige for å sette våre egne grenser, og vi er alle ansvarlige for å respektere andres. Men det er ikke lett å sette egne grenser når maktubalansen er et faktum. Hovedansvaret ligger altså, slik jeg ser det, hos den som skal respektere disse grensene, spesielt når det gjelder egen og andres seksualitet..