Men hva med han der da?

I dag har jeg lært et nytt -isme-ord: whataboutism. Slik jeg forstår Wikipedia er whataboutisme en propaganda- og diskusjonsteknikk der formålet er å avlede motstanderen ved å peke på noe utenfor seg selv, og gjennom dette beskylde den andre for hykleri, manglende oversikt eller ihvertfall å være inkonsekvent. Jeg antar de aller fleste av oss har opplevd å bli utsatt for whataboutisme opp gjennom livet, og omtrent like mange har trolig selv prøvd seg på denne måten å komme seg unna et problem på.  Første gang jeg som mor opplevde en verbal avledningsmanøver fra toåringen, hadde jeg løftet henne opp, og krevde øyekontakt mens jeg tydelig forklarte hva som ikke var innafor av oppførsel. Hun søkte naturlig nok vekk fra denne for henne ubehagelige nærkontakten og festet i stedet blikket på det hun fant bak meg, før hun svarte: "Sofaen er grønn."  Resten av oppveksten tok vi med oss uttrykket "grønn sofa" som en felles metafor for unnamanøvrering i ulike sammenhenger, for eksempel når "alle andre" ble tema. I coachutdanningen har vi et annet ord for det samme, det heter rammeglidning.  I all dialog med andre mennesker har vi bevisst eller ubevisst satt ei ramme, og den kan gå på tid, sted, innhold og/eller roller. Forventningen til denne rammesettingen er ofte uuttalt, men like fullt oppstår frustrasjoner når en eller flere personer velger å bevege seg ut av ramma.  En klassiker er grensesettingsamtaler på jobb med en ansatt som stadig kommer for seint, der den ansatte selv kommer inn på andre kolleger og deres uregelmessigheter, og om du ikke snart skal ta tak i dem? "Hva med han som aldri leverer sine bidrag tidsnok? Skal ikke han inn på teppet? Riktignok er jeg treg om morgenen men de andre fristene holder jeg alltid!"  Et krav jeg aldri har sett i jobbeskrivelser for folk med leder- og mellomlederansvar, er kravet om om å være god på rammesetting. Slik jeg ser det, er rammetydelighet en av de viktige ferdighetene folk som jobber med folk bør ha. Å kunne skjære gjennom og si: "Nå er det deg vi snakker om. Hvordan jeg følger opp andre, er mitt ansvar og ikke ditt." er noen ganger tvingende nødvendig for å skape framdrift og gode arbeidsvilkår for resten av kollegiet. Å forholde seg til ramma som er satt og rollene vi er tildelt, handler om respekt for enkeltindividets tid, ressurser og grenser. Som fersk personalrådgiver fikk jeg for mange år siden en sint telefon jeg aldri har glemt. I den andre enden hørte jeg en småbarnsmor jeg kjente, og som jeg visste hadde et rusproblem. Nå hadde hun kræsjet med lederen sin, og med god grunn. Lederen hadde forlatt ramma som handlet om hvordan hun fungerte på jobb, og dratt morsrollen inn i samtalen. Klassisk rammeglidning, og whataboutisme, trolig med god intensjon, men utfallet ble helt feil. Hun hadde ingenting på hjemmearenaen å gjøre, ihvertfall ikke før den det gjaldt, hadde invitert henne inn. En arena der vi i stadig større grad møter whataboutisme i daglig bruk, er den politiske. Rammeglidning har blitt et akseptert verktøy for å avlede og latterliggjøre politiske motstandere, og de grundige, seriøse meningsutvekslingene det gikk an å lære noe av, blir erstattet av en diskusjonsform som Wikipedia beskriver at "har til hensikt å diskreditere en motstanders påstand ved å rette en anklage tilbake om hykleri, uten direkte å motbevise eller avkrefte deres argument." Et første skritt i oppgjøret med whataboutismen, enten vi møter den privat, på jobb eller i det offentlige rom, er å identifisere språk av typen: "og det sier du, som..." , "Ja det er vel du den rette til å si.." eller "Hva med han der da?", som det det er; ren hersketeknikk. Når vi gjenkjenner teknikken, vil det i neste runde være enklere å velge riktig verktøy. Den mest effektive verktøykassa består av et klart rammeverk og tydelig rammesetting:

1. Nå er vi her, og vi snakker om nå, ikke om det som var, kunne ha vært eller kommer til å bli.

2. Nå er det deg vi snakker om. Hvordan jeg følger opp andre, er mitt ansvar og ikke ditt.

3. Nå har vi en avtalt agenda, og denne diskusjonen hører hjemme et annet sted/et senere møte/i et annet forum.

4. Jeg forstår du ikke er fornøyd med måten den forrige saken ble håndtert  på. Det kan vi ta senere, men nå er det dette vi snakker om.

5. Kan vi gjøre ei avtale? Først tar jeg opp det jeg skal ta opp, og så tar du opp ditt. Begge lytter mens den andre snakker, og spør eventuelt opp igjen for å forstå bedre.