Milepæler

Det er 10 måneder siden jeg startet denne bloggen, og forrige innlegg var innlegg nr. 100. En slik milepæl fortjener kanskje ei markering, eller rett og slett et innlegg om temaet milepæler. Jeg har tenkt mye på dette temaet mens jeg var i Spania, siden veien mot Santiago de Compostela fortløpende var merket med milesteiner som fortalte hvor mange km vi hadde igjen å gå, og samtlige var merket med kamskjell eller ei gul pil, de to viktigste symbolene som til enhver tid fortalte oss at vi var på rett spor.  For meg virket milesteinene stimulerende på motivasjonen, en bekreftelse på at vi stadig kom nærmere målet.  Frustrasjonen var tilsvarende stor da vi med verkende føtter på vei inn mot Melide trodde vi var framme for dagen, for så å oppdage at vi hadde regnet feil, og at det fortsatt var en stigning på 2 km igjen av dagsmarsjen.. Jeg tenker at milepæler er viktig på mange områder i livet, enten det dreier seg om å endre en livsstil, sette seg mål eller gå løs på ei større oppgave. For at den store oppgaven ikke skal virke uoverkommelig, er det viktig å bryte den ned i mindre biter, definere milepælene og finne ut hvordan du vil feire milepælene underveis. Da jeg var gravid første gang, brukte jeg mye energi på å gruble på hvordan jeg ville takle å ha tenåringsbarn, siden den fasen i livet virket både skummel og vanskelig på meg da. Mer erfarne voksne fortalte meg at denne endringen kommer gradvis, og at jeg fortsatt hadde mange år på å lære meg det jeg trengte, og det viste seg (utrolig nok..) å stemme. Men er det ikke ofte dettte vi gjør? Vi forstørrer oppgaven, gjør den vanskeligere for oss og strever med å komme i gang, i stedet for å bryte den ned, begynne i det små og ta ett skritt om gangen? Selv når du planlegger å gå 110 km, er det fysisk umulig å ta mer enn ett skritt om gangen, muligheten ligger i å være hjertelig til stede underveis, nyte opplevelsene og markere milepælene, og på den måten komme stadig nærmere det store målet.