Min egen stamme

En lang og god sommer er på hell, og med eimen av høstluft kommer også  hangen til tilbakeblikk. Akkurat denne sommeren har jeg brukt mye tid med slekt, og mer skal det bli. Blant annet har jeg fått besøk av eller selv besøkt til sammen 3 kusiner fra begge sider av min familie. Jevngamle kusiner jeg så mye av i oppveksten, men som jeg har hatt mye mindre kontakt med i voksen alder. Treffpunkt i form av frafall i foreldregenerasjonen de siste årene og egne runde dager har ført oss sammen igjen. I mange år har jeg lurt på hvorfor mennesker som er eldre enn meg, har hatt større fokus på det utvidede slektsbegrepet og fjerne slektninger enn jeg selv har hatt. Nå slår det meg at jeg også har kommet dit, kanskje jeg begynner å bi voksen. Det er en befrielse å bruke tid sammen med disse menneskene jeg har vokst opp med, og som jeg deler både referanser, barndomsminner og et verdisett med. Vi har tatt ulike valg i livet, men likevel er det noe der. Noe kjent, noe felles, noe godt.

Identitet er et viktig element i livet. Ragna Flotve skriver i forrige innlegg om Ei søyle av tryggleik og jeg tenker at egen identitet er et viktig element i denne søyla. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hva vil jeg ta med meg videre, og hva vil jeg forkaste? Slekt er en berikelse for noen, ei belastning for andre, og for de aller fleste av oss litt av begge deler. For noen handler det om å skape en identitet å leve med på tross av oppvekst, andre får tryggheten inn med morsmelka. Ganske mange av oss må gjennom en periode der slekt nok er viktig, men det er enda viktigere å markere vår egen selvstendighet. Å være "noe", mer enn å være "noens". I mange år var jeg i sterk opposisjon til å være "noens", ikke fordi jeg tok avstand fra disse "noen", men fordi det stred mot min egen oppfatning av hva det vil si å være et selvstendig individ. Dessuten ønsket jeg ikke å bli tillagt meninger ut fra hvor jeg kom fra og hvem jeg ble assosiert med, men ut fra meg selv. Nå som jeg er midt i livet, verdsetter jeg slektskap og familiær tilknytning mer enn noen gang. Det er en del av min personlige trygghetssøyle.  Jeg hører til, jeg har min egen stamme.