Min modell av verden..

I går fikk jeg en kommentar fra Trine på et innlegg jeg skrev i november, Hva er en konflikt, der jeg hadde listet opp de tre viktigste konflikttypene, interessekonflikt, personkonflikt og verdikonflikt. Kommentaren startet slik:

"Hei du har glemt en konflikt

..."

  Den fjerde konflikttypen hun etterlyste i kommentaren sin, var konflikt om virkelighetsoppfatning. Dette fikk meg til å tenke. Siden jeg kom rett fra kurs i endringsledelse, der vi gang på gang ble påmint at alle mennesker reagerer på endringer ut fra sin modell av verden, gikk kommentaren rett inn. Faren min likte ikke utlendinger og hevdet at han var imot innvandring, det vil si, han likte ikke utlendinger han ikke hadde truffet, for alle han traff og hilste på viste seg å være hyggelige mennesker. Han hadde stor tillit til og respekt for sin iranske nabo og fastlege, og ble oppriktig lei seg hvis andre satte ord på sine fordommer. Trengte han hjelp til omsøm og reparasjoner var min eritreiske venninne førstevalget, for hun var så dyktig. Det hele kokte ned til at han ikke likte det medieskapte bildet av  utlendinger som beveget seg bevæpnet rundt i Oslo. Motstand mot forandring dreier seg ofte om akkurat dette, at vår modell av verden blir utfordret. Når bildet av et konkurrerende selskap eller en avdeling er preget av en "oss og dem" virkelighet, så krever sammenslåing av de to enhetene  omfattende mental omstilling før de berørte begynner å tenke "vi", og noen ganger ser vi at det nærmest oppstår et undergrunnsprosjekt som dreier seg om å holde på forskjellene så lenge det overhodet er mulig.  (forts. under bildet..) En annen forskjell i verdensbilde handler om muligheter og begrensninger. Hvilket spørsmål stiller du først av "Hvilke muligheter ligger i dette?" og "Hvilke utfordringer vil det føre med seg?"? Jeg er noen ganger så mulighetsorientert at jeg står med begge bena i søla før jeg oppdager at jeg burde tatt noen forbehold, mens en venn av meg møter alle kreative forslag med et "nei" eller et "vent litt" til han fått kartlagt konsekvenser og orientert seg i nytt terreng, og så melder han seg på. Det sier seg selv at her kan vi oppleve ubalanse i starten av nye prosesser, men vi har også mye å lære av hverandre. Noen ganger er konflikter knyttet til virkelighetsoppfattelse så store at det er umulig å komme til enighet, og det mest naturlige er å gå hver sin vei. I helt spesielle tilfelle får det tragiske konsekvenser slik som på Utøya sommeren 2011. Det er for meg totalt uforståelig at et menneske på noen som helst måte kan tenke og argumentere for at den type handlinger kan være nødvendige for å fremme en sak. Andre ganger kan ulikhetene utfylle hverandre og være kime til ny læring, og dermed en ressurs for å skape gode prosesser. Slik jeg ser det trenger alle virksomheter  både hode, hjerte og hender for å skape framdrift og gode resultater, og nettopp derfor er det viktig å respektere og verdsette hverandres ulikheter og forskjellige modeller av verden. Alternativt blir resultatet som Dum Dum Boys synger i Enhjørning: JEG VET IKKE HVOR JEG SKAL BEGYNNEHAR HJERTET PÅ RETT STED HODET VAR IKKE Å FINNE