Mormor hilser og sier unnskyld

Det begynner å bli noen år siden nå, at en telefonsamtale med et tenåringsbarn startet slik: "Måtte bare ringe. Er litt trist skjønner du, det er slutt, ja med boka altså, jeg har lest den ut." Dessverre går det altfor lenge mellom hver gang jeg kjenner på den følelsen selv, men i kveld var den der. Jeg har vært på reise i eventyrland de siste kveldene, og i hardcore hverdagsliv, et slikt som ikke bare er enkelt, men der støtten finnes likevel, selv om den dukker opp fra uventet hold. Mormor hilser og sier unnskyld er ei bok så full av galskap, sprø innfall, triste skjebner og fargerike eventyrfortellinger at det nesten kan bli for mye av det gode. Det er bare det at forfatteren (Fredrik Backman) har en helt usedvanlig klokskap, en stor innsikt i menneskenes underlige reaksjonsmønstre og mestringsstrategier, og en enda større kjærlighet til alle som gjør så godt de kan, på sitt vis. Dette gjør at boka balanserer hårfint på den riktige siden av tullogtøys-streken, samtidig som jeg tidvis lar meg berøre sterkt av historier som rulles opp, og samspillet mellom de ulike menneskene som holder til i den leiegårdren der Elsa og mormor også bor.

Elsa er 8 år, veslevoksen og annerledes, og bor sammen med mor, stefar og verdens beste og sprøeste mormor. Mormor er en frontkjemper på alle områder i livet, utdannet seg til lege den tida kvinner ikke gjorde slikt, og har i lange perioder praktisert legegjerningen i krigs- og katastrofeområder. Men det var før Elsa. Nå er hun Elsas frontkjemper, og nøler ikke med å ta sterke og uortodokse virkemidler i bruk hvis hun aner at noen ikke oppfører seg som de skal mot barnebarnet hennes. Og hun forteller eventyr, eventyr de kan rømme inn i sammen hvis den virkelige verden blir for vanskelig. Men nå har mormor fått kreft og vet hun skal dø. Det siste hun gjør er å skrive flere brev som Elsa skal levere til naboer og andre, der mormor ber om unnskyld både for ting hun har gjort, og for ting hun ikke har klart å gjøre selv om hun så gjerne ville. Elsa spør og graver, og gir seg ikke før disse menneskene forteller henne stadig nye bruddstykker fra mormors annerledesliv, for så å sende henne videre på oppdagelsesferd. For Elsa blir dette ei fin, morsom, vanskelig og skremmende reise, der  hun i tillegg må venne seg til tanken på å leve videre uten mormor, mormor som er hennes eneste virkelige venn. I følge omslaget er dette "En normal roman om annerledes mennesker. Eller omvendt". Det jeg er helt sikker på, er at denne boka er skrevet av et mer enn alminnelig klokt menneske. Verdt å lese!