Motivasjon!

Jeg skal snakke om motivasjon. I to timer skal jeg snakke om dette ordet som er brukt, misbrukt og oppbrukt gjennom ei årrekke. Ja, for hva er egentlig motivasjon? Finnes det et fasitsvar her? Og når (hvis) jeg finner det, står det fortsatt igjen å beskrive hvor den kommer fra, motivasjonen altså?

Rent språklig må ordet ha noe med "motiv" å gjøre, eller kanskje  bare "mot", mot til å gjøre det som kjennes riktig? I dagligtalen bruker vi gjerne ordet motiv knyttet til dårlige handlinger.  "Hvilket motiv hadde han for å begå ugjerningen?" spør vi. For folk bedriver ikke kriminelle handlinger uten grunn, eller gjør de det? Jeg tror det finnes en grunn, eller et motiv,  bak alt vi gjør, enten det dreier seg om å begå et ran eller å ta vare på et nyfødt barn.  Og jo viktigere denne grunnen er, jo sterkere er viljen til å gjennomføre det vi har satt oss fore. Motivet blir motoren som utløser motivasjonen. Jeg tenker at de to viktigste motivasjonsfaktorene i livet er hat og kjærlighet, i hvert fall er det disse følelsene som får oss til å gjøre de rareste tingene , og med størst kraft. Energien disse følelsene utløser derimot, er ulik. Tenk deg at det finnes 3 ulike energikilder, negativ, positiv og nøytral, og at dette er kilder vi har tilgang på . Vi kan velge om vi vil ta imot energien som kommer til oss, og vi kan velge hva slags energi vi sender fra oss. Noen er mer mottakelige enn andre og tar imot all energi som kommer sin vei, enten de har godt av den eller ikke, andre sender energien ukritisk videre uten å tenke på konsekvensene det får for omgivelsene. I hvilke situasjoner har vi et valg?

• Når vi legger oss om kvelden, hvilke tanker vi tar med oss til sengs

• Møtet med speilet neste morgen

• Når arbeidet hoper seg opp

• Sure kolleger

• Når vi ikke når fram med budskapet vårt

Vi har et valg i forhold til energi vi tar imot , og energi vi sender videre.  Kan vi nøytralisere det negative, eller snu det helt rundt? Kan vi sette opp et skjold så vi ikke tar til oss alt som andre sender fra seg? For noen år siden laget jeg meg en setning som jeg brukte noen ganger i møte med andre mennesker (jeg sa den ikke høyt):

"Du har slått et nummer som ikke er i bruk."

Husker vi å minne oss selv om hva som er vårt eget grunnleggende motiv? Rense den opprinnelige motoren for olje og støv? Hvorfor valgte jeg dette yrket? Hvordan ønsker jeg at andre skal oppleve meg? Hva er jeg stolt av? Selv har jeg listet opp noen verdiord som gir positiv energi og motivasjon i min hverdag: V iktig E kte R edelig D edikert I nvolvert Disse ordene gir meg et positivt forankret motiv for å skru av mottaksapparatet for  den energien andre sender ut, spesielt når den avleveres i form av ormer og padder. Rett og slett fordi den type budskap er smittefarlig, ikke bare overfor enkeltindivider, men for hele arbeidsmiljøet. Det er ikke personen jeg avviser, men uttrykksmåten.  Da er det bedre at de slår et nummer som ikke er i bruk, slik at jeg beholder min motivasjon, og fortsetter arbeidet med å spre den smitten i stedet. Min uærbødige påstand er nemlig denne: 80% av alle negative kommentarer og sure oppgulp er en omskrivning av følgende oppfordring:

"Se meg!"

Og DET kan vi jo innfri, uten å ta den negative energien til oss.