Naivitet, en ressurs eller et problem?

Jeg har lyst til å skrive, men kjenner samtidig at jeg beveger meg inn i et minelagt landskap (i bostavelig forstand). Rapporten etter 22 juli setter kritisk søkelys på beredskap og manglende risikofokus hos våre ledere på nasjonalt nivå. I etterpåklokskapens navn er det lett å se at mye kunne vært gjort for å forebygge både omfang og konsekvenser. Parallelt med dette foregår det fortsatt leteaksjoner etter ei 16 år gammel jente som neppe har forsvunnet frivillig. Hva som kunne eller burde vært gjort i de ulike tilfellene, vil jeg ikke mene noe om, men diskusjonen trigger ei problemstilling som berører selve grunnstammen i min egen identitet både som menneske, kvinne og norsk statsborger. Problemstillingen kan formuleres slik: "Er naivitet en ressurs eller et problem?" Selv har jeg vokst opp i trygge rammer med ei mor som gjentatte ganger påpekte: "Jeg vil heller stole en gang for mye på et menneske enn en gang for lite." Dette er en verdi jeg har tatt med meg inn i mitt eget voksenliv, og som jeg har levd godt med i mange år. Selvfølgelig har jeg gått fem på noen ganger underveis, og noen erfaringer har vært mer kostbare enn andre. Kall det gjerne kalkulert risiko eller bevisst naivitet. Den samme naiviteten har også gitt meg noen flotte, ubetalelige opplevelser på veien. Da min egen datter var 16 og kom hjem fra fest tidlig en morgen mens vi gjorde oss klar for en ny arbeidsdag, ble hun selvfølgelig konfrontert med avtalebrudd og påfølgende bekymringer, hvorpå hun lyste opp og svarte: "Jeg har jo lovet deg ikke å gå hjem i mørket alene, så jeg ventet til det ble lyst og jeg fikk følge.." Denne type rammeglidning er helt ok når formålet er å teste grenser på vei mot voksenlivet. Ansvarlighet må også læres.  Men hva hvis det faktisk er farlig? Hva hvis det er en reell mulighet for at de ikke kommer hjem? Hvor mye risiko skal vi kalkulere inn? Hva skjer med et samfunn hvis barn og ungdom i beste mening læres opp til ikke å stole på noen? Ikke en gang politiet, fordi uniformen kan være falsk? Hva tar vi fra dem i form av bevegelsesfrihet,  naturlig nysgjerrighet og den dømmekraften som kommer gjennom å gjøre seg  egne erfaringer? Kort tid etter 11. september 2001 fikk jeg hjem to barn som hadde kjørt alene med fly. På flyplassen fikk jeg beskjed om at vi måtte vente på spesialbagasje, en stor hvit pappeske. Inni den esken lå en passer, konfiskert fra penalet til en 12 åring som hadde tenkt å gjøre mattelekser på veien hjem.. Jeg vet hvilket samfunn jeg ønsker meg, men ser også utfordringene.  Jeg vet det er et privilegium, det at min bevisste naivitet så langt i livet har  gitt meg mer enn den har kostet. Men å gi avkall på den på vegne av en hel nasjon, vil også ha en pris.