Nei, ikke nå igjen!

synger Odd Børretzen. Det har han helt rett i, men noen ganger er ikke livet ålreit i det hele tatt. De fleste mennesker opplever minst en gang i løpet av livet at det butter på et eller annet område, og at det de følelsene de kjenner på da, ikke alltid er like lett å håndtere. For mange år siden fikk jeg disse oppmuntrende ordene fra en god venn: En gang i blant opplever jeg å bli oppsøkt av mennesker som har vært langt nede, og som møysommelig har klatrer seg opp igjen, for så å oppleve en ny smell. Årsakene kan være mange og sammensatte, men ofte ser jeg et mønster som går igjen, og som handler om akkurat disse ordene jeg fikk i gave den gangen. Det som kan være lett å glemme når vi opplever en ny nedtur, er at fallet kanskje ikke er så dypt som sist, og veien opp igjen kanskje ikke fult så vanskelig. Vi har hentet styrke i den prosessen vi har vært gjennom så langt, og kanskje har vi noen nye mestringsverktøy også. Samtidig trigger nedturen gamle minner fra da alt var svart, og er det et sted vi i hvert fall ikke vil, så er det tilbake dit! Derfor virker fallet skremmende, og får gjerne følge av følelser knyttet til nederlag, manglende mestring og påfølgende negativt selvsnakk. kan jeg spørre, og litt senere: Svarer kan fort vise seg å være 1-2 på det første spørsmålet, og 4 på det neste. Fortsatt er det langt igjen, men det er altså framdrift! Noen ganger trenger vi hjelp til å se denne framdrifta, og også en påminning på at hvert framskritt er verdt en markering eller «high five» i seg selv. I går kveld lyttet jeg til Torbjørn Færøvik på Drammen Bibliotek, der han fortalte om sin opplevelse av India, og om de ulike bøkene han har skrevet om blant annet India og Kina. Jeg var så heldig å intervjue Torbjørn for 3 år siden, om hva som driver han til å skrive stadig nye bøker om ulike lands historie kultur, politikk, økonomi og folk. Han svarte at det han virkelig tror på i livet, er «læring gjennom bevegelse», og at han derfor ønsker å dele sin kunnskap om andre kulturer med leserne sine, så de forstår mer av det de ser og opplever på reise. Denne metaforen kan også overføres til vår egen læring på indre bane. Verden går framover (hvor ellers skulle den gå?), og alle mennesker er i sin egen prosess, i sitt eget tempo. Ikke alle veier er like enkle, men vi er i bevegelse, og vi lærer. Det eneste som VIRKELIG gir grunn til bekymring, er hvis vi går i heng og blir der vi er. Husk å feire framskrittene, selv når de oppleves som små museskritt!