Nå er det nok!

.. eller som jeg lærte i min barndom: Det er først når glasset er fullt, at det renner over. Noen ganger er det nemlig slik, at to mennesker holder ut med hverandre, samarbeider og støtter hverandre i en årrekke, enten som venner, naboer, kolleger eller par. Og plutselig er den ene ferdig. Det er rett og slett nok, glasset er fullt og det renner over. Hvorfor blir det slik, hva har skjedd på veien og hva kan vi gjøre med situasjonen her og nå? Jeg tenker at det handler mye om grenser. Behovet for å sette mine egne grenser, respekt for dine grenser og de usynlige kontraktene vi har skrevet med hverandre om hvor grensen mellom deg og meg skal trekkes opp. Konkret eksempel: To venninner har over lengre tid tilbrakt mye fritid sammen, Gradvis begynner den ene av de to å føle seg både styrt og bundet av den tette kontakten, men hver gang hun rygger, kommer det andre etter.  Hun føler seg ubekvem, føler at hun ikke får puste og bryter til slutt kontakten helt fordi hun ikke klarer å sette grenser rundt sin egen integritet.  Den andre venninna derimot, står uforstående igjen og lurer på hva som gikk galt, de var så fortrolige og hadde så mye fint sammen? Kunne vennskapet vært reddet hvis hun som brøt, på  et tidlig stadium hadde satt ord på sitt behov for en mindre intens samværsform? Det snakkes og skrives mye om viktigheten av å sette sammen gode team ut fra forskjellighet, og det tror jeg på. Jeg har likevel sett flere eksempler på to ulike mennesker som i en årrekke arbeider godt sammen og drar veksler på forskjelligheten, helt til den ene plutselig får nok av av den andres mangel på forberedelser, hyppige avbrytelser eller belærende oppførsel (eller en hvilken som helst annen egenskap eller uvane) og takker for seg. Glasset er fullt og det renner over. Det fulle glasset er en god metafor på det som skjer. Det er vårt eget ansvar hvor lenge vi lar glasset fylles opp før vi tar affære, på samme måte som et flomrammet kraftverk har ansvar for å åpne slusene og slippe ut vann i regulerte mengder for å hinder at demningen brister og forårsaker store ødeleggelser. Men hva gjør du når nok er nok?  Den mest ønskelige situasjonen er å ta opp det som er vanskelig før nok blir nok. På det stadiet har du mer kontroll på hva du selv sier (det renner ikke over), og dermed kan du i større grad planlegge hvordan du ønsker å ordlegge deg. To viktige huskeregler for gode tilbakemeldinger er a) å bruke observasjoner og ikke tolkninger og b) å snakke ut fra deg selv. Bruk gjerne konkrete eksempler for å underbygge, og avslutt med det du ønsker deg.  "Da vi satt sammen i det møtet, avbrøt du meg 5 ganger. Når jeg blir avbrutt, blir jeg usikker og kommer ut av det jeg hadde tenkt å si. Jeg ønsker at du lar meg snakke ferdig."  eller "Da jeg kom med et nytt forslag i går, rynket du pannen og ble stille. Når du ikke sier noe, begynner jeg å lure på om du i det hele tatt bryr deg om at jeg kommer med innspill. Jeg kunne ønske du ga meg mer tilbakemelding." Det kan til og med hende at den du tar opp med hvordan det han/hun gjør, virker på deg, vil takke for å bli gjort oppmerksom på dette, kanskje ikke med en gang, men etter ei stund. Den første kan ha opplevd seg selv som ivrig og engasjert, og den andre trenger kanskje tid til å tenke gjennom forslaget ditt, nettopp fordi han/hun tar deg på alvor. Anbefaler forresten Den språklige maktbalansen i bloggen C'est la vie :-)