Når basen ikke er der

Første mai er snart over, og jeg har hatt den mest priviligerte funksjonen av alle. Jeg har vært base. Base for tenåringer og unge voksne som av ulike grunner setter pris på overnatting, mat og gode samtaler på vei fra én opplevelse til en annen. De har kommet og gått puljevis gjennom dagen, mine og andres, seks i tallet, og "jobben" min har vært tilstedeværelse. Disse unge menneskene tenker kanskje ikke over det daglig, men de har alltid hatt minst én base, kanskje to eller tre, og de har også vært velkomne til hverandres hovedbaser når behovet har meldt seg. Noen av dem har til og med begynt å forme sin egen basestasjon for andre og nye mennesker i sitt liv. Basene kan i perioder ha vaklet litt på egne føtter, eller de har framstått som teite og uforstående, men de har vært der. Hele tiden. Første mai, høytidsdag og offentlig flaggdag i Norge. Kampsakene og markeringene har forandret seg gjennom år, fra tradisjonelle arbeiderklasseparoler  til kamp mot et mangfold av urettferdighet i verden. Den mest påtrengene urettferdigheten i vår tid, handler slik jeg ser det, om baser, og om hvordan vi møter de som mangler en base i livet sitt. De som ikke har voksne å stole på, et hjem å bo i, mulighet til utdanning, en jobb de kan forsørge seg med, et land å høre til i. Ordene base og basal har samme opprinnelse, vi snakker altså om basale eller grunnleggende behov hos alle mennesker. Behov som glatt blir ignorert i krig, under flukt, gjennom menneskesmugling og i menneskehandel, men også i ved ulike former for  overgrep i vår del av verden. At basen ikke er der, er en katastrofe for hvert eneste menneske som rammes. Problemet er at disse små enkeltkatastrofene blir borte i volum og statistikk vi ikke evner å ta inn over oss. Det gjelder så altfor mange, det er ubehagelig å tenke på og uhåndterlig å forholde seg til. Vi velger vekk, og konsentrerer oss heller om å finpusse på egne basestasjoner, heve servicen og ta enda bedre vare på våre egne, med det resultatet at avstanden øker ytterligere. Jeg har, i likhet med de fleste jeg kjenner, et ønske om å leve som et godt menneske. "Et gagns menneske" ville kanskje generasjonen før meg kalt det. Men jeg strever med å finne ut av det. Det er så mange områder jeg ikke strekker til på. Selv om jeg daglig ivaretar opptil flere basestasjoner, velger jeg vekk mange andre, og spesielt på de områdene der smerten hos de berørte blir påtrengende om jeg tar det inn over meg. Men én kamp ønsker jeg å kjempe, og det er respekten for de baseløse. De er ikke et "problem", de er ikke "statistikk", de er mennesker. De er enkeltindivider som (riktignok i flokk) er villige til å begå desperate handlinger for på sikt å finne en base for seg og sine, enten det gjelder å gå ombord i en allerede overfylt båt eller å  lyve for å skaffe seg opphold i et land med nye muligheter. Vi kan ikke hjelpe alle. Men vi kan gjøre en forskjell for noen. Og vi kan, i språk og tanke, vise respekt for alle mennesker som er i bevegelse. De leter etter sin variant av det som for oss er selvsagt, og som holder oss oppe hver eneste dag. Basen. Det grunnleggende.