Når er du redd?

Jeg oppdager stadig nye sider ved meg selv. I det siste har jeg oppdaget at jeg er redd når jeg har det bra. Redd for at det ikke skal vare, redd for at det skal skje noe som snur opp ned på alt i hverdagen jeg har lært meg å sette pris på. Akkurat nå for eksempel, sitter jeg og venter på et nattlig besøk med barn, svigerbarn, barnebarn og nesten enda et til, og mens jeg sitter her med tekoppen min, trekkes tankene i større grad mot mørk og glatt veibane og elger uten vett til å bruke refleks, enn til alt vi skal finne på når de endelig er framme. Hvorfor er det slik?  Jeg forsøker å fortelle meg selv at dette er prisen man betaler for å være glad i noen, en pris jeg må leve med, den kommer sammen med kjærligheten til de menneskene jeg har rundt meg. Men må det henge sammen? Innerst inne vet vi at ingen ting er evigvarende, og er vi ikke til stede i øyeblikket, glipper de fine stundene for oss også, rett og slett fordi vi fokuserer på hva som kan gå galt i framtida. Hvorfor i alle dager skal jeg bruke tid på å bekymre meg for noe som etter all sannsynlighet ikke vil skje? Og dessuten, hvis noe skulle skje akkurat i natt, hadde det ikke vært en idé å bruke ventetida til å slappe av og samle krefter i stedet, krefter jeg definitivt ville hatt bruk for i en slik situasjon? Rundt meg får jeg jevnlig oppdateringer om alvorlige sykdommer hos noen og ferske diagnoser hos andre, og viktige milepæler og nye mestringsopplevelser hos både dem og andre. I dag har jeg grått litt for noen jeg kjenner. Ja for det er slik livet er, men svinger og humper og et pariserhjul i ny og ne (nå liker jeg egentlig ikke pariserhjul, har alltid trivdes best på bakken, men for noen er en slik tur selve symbolet på lykken i livet), og alt dette kommer enten vi bekymrer oss eller ikke. Og da må vi være der, og noen ganger hente styrke vi ikke ante vi hadde. Jeg er redd for veier, og for ulykker og sykdommer, og når noen ikke svarer på telefonen hele helga fordi de har glemt igjen laderen på tur. Samtidig er jeg glad for at jeg har noen å være redd for. Men det jeg vet jeg bør bruke hodet mitt til  akkurat nå, er å tenke på morgendagen sammen med litjmor, og den spontane gleden når hun gjør stadig nye ting for første gang, eller når hun gang på gang klatrer opp i fanget mitt med boka si, ser forventningsfullt opp på meg og sier Borte, bø! Lite forstår hun av det at hun snart ikke er bare litjmor lengre, men stor også, og mormor får enda ei eller en å være redd for. Men akkurat her og nå, er de snart her, og det er bare oss, og så øyeblikket da. Når er du redd?