Om att, og om att-att. Mette Kolstad Wiig gjesteblogger

I dag har jeg gleden av å presentere Mette Kolstad  Wiig, en alle tiders og skrivefør medstudent fra vårens executive coachutdanning. Vi hadde alltid grunn til å glede oss til Mettes framføringer, og i dag skriver hun om repeterende sirkler. ------------ Livet går i repeterende sirkler. Med innslag av bøyde buer. Om att, og om att - att. Oldemor ble stedt til hvile i dag, 99 år. En prest jeg kunne like. Det er noe stort med kirkerommet, og jeg gråter. Selv om 99 år jo er en anselig alder og hun for lengst har inngått pakt med sin Gud. Der, på den harde kirkebenken, blir vi minnet på det vi  har visst hele livet. Det eneste sanne faktum: At vi alle skal dø en dag. Kvelden i forveien er det forestilling på Finstad skole, 7ende trinnet har avgangsshow. Skrevet selv, fremført med stolthet, fynd og klem.  En dør lukkes, en epoke er over, en ny verden åpnes med inngang til ungdomsskolen. På vei ut døra kjenner jeg dragsuget og lukta fra første skoledag.  Det rykker i armen der den lille forventningsfulle gutten hopper og spretter. Den gang da. Han er ikke så liten lenger, bare 3 snaue centimeter fra å passere meg i oppadgående retning. Alt repeterer seg. Han blir større, jeg blir eldre. Snart en voksen mann, mer og mer lik noen jeg engang ble kjent med. Og mens vi står på kirkebakken, kvitrer småfuglene i kor, det er midtsommer. De synger: ”Nå priser jeg sommeren for deg! Men om noen uker så drar jeg min vei igjen.” Grønne bjørketrær, dødens tyngde og livets kraft på samme gang. Jeg følger strømmen ned til Kirkestallen. Smørbrød og kaffe. Foran meg går hennes barnebarn, med et søtt oldebarn i vogna. Deres første, sann lykke! Alt går i repeterende sirkler. Du og jeg følger  i så måte bare strømmen. Vet du at det vi tenker også har det med å repetere seg? Vi får hick-ups i hjernen. Det gjelder å stille seg inn på de gode tankene. Jeg pusser tenna, ser meg i speilet og innser at jeg blir mer og mer lik min mor. Feil? Neida. Langt ifra. Bare nok en repeterende sirkel. Mette Kolstad Wiig