Om å gripe dagen, eller å kysse i heisen..

Hender det du lurer på hvor livet ble av? Er du redd for at de store opplevelsene fra nå av kan beskrives i fortid? Angrer du på at du ikke har tatt flere sjanser? Var du mer nysgjerrig før?  Det trenger ikke være slik. Sommeren 1985 var Haldis Moren Vesaas 78 år og nyforelsket i Gisle Straume. Her er et av de vakreste diktene jeg vet, fra samlingen Livshus (1995): FERDAMINNE FRÅ SOMMAREN 1985Vi har fått rom i 2. etasje.Da er det vel ingen vitsi å ta heisen? Sei ikkje det.Vi tar alltid heisen,opp og ned.Innestengde i den vesle boksenblir vi med eittså inderleg to-eineat vi alltid må kysse kvarandreså snart heisen set seg i gang. Korleis det er inni degden blunken det varerveit eg ikkje.Men inni meg boblar kvar gongei lita spenning: Rekk vi det?Rekk vi det før heisen stansarog vi må ut? Og jammen rekk vi detgong etter gong etter gong. Vi tar alltid heisen.