Om å stå oppreist

Det stormer ute, de store bartrærne utenfor stuevinduet mitt beveger seg majestetisk fra side til side, og innetemperaturen synker. Været skifter fort. I dag tidlig våknet jeg som gjest på ei lita fjellhytte en passelig skitur fra parkeringsplassen. Vi gikk inn med hodelykter under stjernene i  går kveld, hjemturen i dag foregikk på skarpt føre i strålende solskinn, og påskestemningen satt i kroppen såpass at jeg vurderte en stor kopp rooiboste på trammen da jeg kom hjem.

Slik er det ellers i livet også, at medgang og motgang veksler i ulikt tempo. Jeg tenker at vi har mye å lære av trærne. De står støtt, men følger likevel vinden og lar seg bevege fra side til side uten å miste fotfeste. De finner ly hos hverande, og skjermer hverandre mot uværet som kommer. Da ungene var små, hadde de ei russisk tredokke, en babusjka med skaut og glade farger. Hun var avrundet i bunnen, en bunn som også var fylt med bly eller et annet tungt materiale. Uansett hvor mye de dyttet på henne, spratt hun opp igjen i stående positur. Hun hadde funnet balansepunktet sitt. Selv har jeg noen ganger hatt lyst til å være som et utendørs bensinstasjonskilt, et slikt som er festet på to kraftige spiraler, og som holder seg robust oppe under alle typer forhold. Det hjelper å være forberedt. Jeg vil ikke kalle det en strategi, men den viktigste ressursen jeg har hatt i hardt vær, har vært venner og familie. Det andre handler om styrken i å kjenne seg selv. Hva står jeg for? Hva er jeg villig til å slåss for, og hva kan jeg leve med å gi avkall på? Jeg tror på å investere i vennskap i gode tider, og tørre å dele, og jeg tror på å jobbe med egne verdivalg. Begge deler handler om røtter i eget liv og om evnen til å la seg bevege uten å miste balansen, selv når vinden øker i styrke.